BOK I
Sveriges Amerika
Vi har en litt firkantet oppfatning av hvordan utvandringen fra Norge skjedde på 1800-tallet, nemlig at den kun gikk i en retning - til Amerika, det forjettede land. Men vi vet også at ikke alle pakket Amerika-kofferten og flyttet med på det lasset. Østerdøler skubbet litt på samene og ryddet plass i Finnmark, gudbrandsdøler ble fiskere på Nordlandskysten og noen nordlendinger dro mot strømmen. Min farmors søsken havnet på Osterøya ved Bergen og i Nord-Gudbandsdalen (Sel/Otta). Den skarpe leser har nå allerede oppdaget en (iallfall geografisk) kopling mellom mine to slektsgreiner.
Utvandringen fra Norge er mye omtalt, mens innvandringen til Norge er lite kjent. For å forstå hvorfor min oldefar Gustaf Andersson og min oldemor Kristina havnet i Norge var jeg derfor nødt til å lese meg opp på vår nære, men ukjente historie. Denne historien, skulle det vise seg, er imidlertid godt kjent innenfor de fagkretser som er opptatt av migrasjon og migrasjonsteorier. Så da brenner vi løs.
For å ta teorien først: Med begrepet push and pull mener disse forskerne å ha en metode for å forstå hvorfor folk flytter vekk fra ett sted (push) og til et annet sted (pull). Sverige opplevde mye av det samme som vi i Norge i siste halvdel av 1800-tallet. Barneoverskuddet i de store barnekullene økte fordi helse og ernæring la grunnlag for det, oppdelingen av landbrukseiendommer klarte ikke å holde tritt med alle de som ville ha sin del og mange unge voksne kunne dermed ikke fortsette som bønder. Mange av de som prøvde opplevde at den åkerlappen de overtok var for liten til å fø en familie, og i tillegg var det nødsår i Sverige med dårlige avlinger. Det var kanskje derfor Gustaf drev med bier hjemme i Blekinge - trolig et forsøk på å skaffe seg og familien ekstrainntekter. Kristinas far var skredder i Grums og dermed ikke direkte berørt av nøden i landbruket, men etterspørselen etter hans tjenester kan ha vært lav pga dårlig kjøpekraft der ute på landsbygda i Vänerns nordvestre hjørne. Dårlig økonomi kan ha ført til at det var mer fristende for de unge å la seg trekke inn i datidens magnetfelt.
Og hva var magneten? Jo, Kristiania. Kristiania, som byen het fram til 1925, var Norges hovedstad i unionstiden med Sverige (1814-1905). Byen var dermed et naturlig kjerneområde for mange virksomheter, og det var herfra jernbaneutbyggingen skjøt fart. Eidsvollbanen ble påbegynt i 1854, og deretter ble det anlagt jernbane i alle retninger ut fra byen, sjekk den fascinerende animasjonen her: https://www.arcgis.com/home/webmap/viewer.html?webmap=87ae143056a84e34b596f27794f2f009
På samme tid skjøt industrialiseringen fart, og igjen var byen et kjerneområde for mange nye virksomheter. Det ble en voldsom økning i folketallet, en sjudobling i perioden 1855-1900. Mye av årsaken til veksten skyldtes svenskeinnvandringen. I årene 1866-1900 regner man med at hele 52.000 svensker vandret inn i Norge. Universitetet i Oslo mener at over 100.00 svensker innvandret til Norge i perioden 1850-1900. Så kan man jo sammenlikne det tallet med de 800.000 nordmenn som emigrerte, de fleste til Amerika, i perioden 1830-1920.
De aller fleste innvandrerne til Kristiania kom fra nærområdet, dvs. landskapene Värmland, Dalsland og nordre deler av Bohuslän. For mange ble Norge et alternativ til utvandring til Amerika, og Norge ble kalt svenskenes fattig-Amerika. Det var for det meste fattigfolk fra den svenske landsbygda som kom over grensa. Men mange stoppet i de nye vekstområdene Halden, Fredrikstad og Sarpsborg. Her var det sterk vekst i skogbruk og treforedling, og i Halden var det på et tidspunkt 30 % av befolkningen som hadde fødested Sverige.
Og mange dro tvers over til Sørlandskysten. Jeg bodde lenge på Natvig i Arendal, og hadde svenskehagen som nærmeste nabo. Her bodde det mange svensker som jobbet på skipftsverftet i Natvigstrømmen. Verftet er nedlagt, men navnet består. Som man kanskje vet, var også Arendalsområdet en magnet på denne tida, Nord-Europas viktigste havn, og med en enorm skipsbygging fra midt på 1800-tallet og fram til krakket i 1886. Da var det slutt, det gikk hull på verkebyllen kan man kanskje si, for banksjef og skipsreder Axel Nicolai Herlofson. Han hadde i høyeste grad trengt en kontrollkomite som kunne plukket av ham hans verste unoter. Da det hele gikk overstyr, gikk det skikkelig utfor stupet. Og dermed røk hele Arendal på tidenes smell, kanskje et forvarsel om det som skulle skje i hovedstaden bare 13 år seinere.
Nøden i Agder var også om mulig enda større enn i Sverige. Svært mange utvandret til Amerika eller vandret til Arendalsområdet, og deres barn ble sendt ut på det som er kalt barnevandringer - store flokker av unger helt ned til 10-årsalderen som søkte arbeid på landsbygda i Aust-Agder om sommeren. Foreldrene hadde ikke mat nok til å kunne ha dem hjemme.
Mange av svenskene kom over grensa om våren for å arbeide, men dro hemmat om høsten. Ikke rart de ble kalt grågjess. De ble for så vidt kalt mye annet også, etterhvert som de gode tidene tok sutt, men de betegnelsene hadde en langt mer negativ klang, så det skal ikke jeg, som jo er kvart svensk, gjenta her. Det skal her også legges til at migrasjon var enkelt rent formelt på denne tida - passtvangen ble opphevet i 1860, og det var ingen spesielle restriksjoner. Men fattigkassa var det mange som stiftet bekjentskap med. Etter fem år i Norge hadde man hjemstavnsrett og krav på understøttelse.
Så Kristina befant seg midt i denne flyttestrømmen, mens Gustaf hadde en mer uvanlig reiserute helt fra Blekinge.
Blekinge ligger rett øst for nordre del av Skåne, dvs. temmelig langt sør i Sverige, og har en lang kystlinje mot Østersjøen. Ut fra det jeg har lest, ser det ut til at fattigfolk i stor grad kom fra Kristianias mer eller mindre naturlige oppland, som inkluderte østlandsområdene og de omtalte landskapene i Sverige, mens mer ressurssterke folk kom fra områder som lå lenger unna. Det er kanskje grunn til å anta at Gustaf hadde en utdannelse som tømrer eller liknende med seg på flyttelasset, siden han jo ble byggmester i Norge. Men hvorfor Gustaf kom til Kristiania og ikke f.eks. København, det vet vi vel ikke.
Kristiania
I onkel Dagfinns utmerkede hefte står det at de begge kom til Norge i 1878/79, og siden de begge var født i 1861, var de altså bare 17-18 år gamle da de kom. Så det kan nok også være grunn til å anta at Gustaf skaffet seg byggmesterkompetanse i Kristiania gjennom videreutdanning og arbeid på diverse byggeplasser.
Om Gustaf og Kristina allerede var blitt kjent i Sverige eller om de møttes for første gang i Norge, har jeg lurt en del på. Helt til jeg gikk gjennom ting søster Gunhild og jeg tok vare på etter at mor hadde flyttet til Grefsenhjemmet. Og hva fant jeg der? Jo, Gustafs flotte dikt til sin frue på deres sølvbryllupsdag i 1908. Har gjengitt hele opuset litt seinere, men her er en smakebit:
"Men mellom Norges høie/den bæk fra Bleking fandt/at skue i dens øie/som kom fra Wermeland."
Så de møttes altså i Norge og giftet seg i Kristiania 13.10. 1883.
Jeg var heldig og fikk treff i Digitalarkivet på begge to og deres eldste datter Ruth fra folketellingen i 1885 i Kristiania. Ruth ble født i februar samme år, hadde fått navn og rakk akkurat å bli registrert. Den lille familien, to voksne på 24 og en nyfødt datter, bodde i Markveien 31, som er rett nedenfor Birkelunden og Foss gymnas (mitt gymnas) på Grünerløkka. Allerede her var de skrevet inn som Gustav og Kristine i tråd med den fornorskningen av det svenske som fant sted på denne tida. Og som jeg allerede hadde gjettet - Gustaf var snekker, dvs. en byggmester under utdanning og i praksis. En Lars Anderson, født 1859, dvs. to år eldre enn Gustaf, er også nevnt i oversikten fra Markveien 31. Det er ikke helt usannsynlig at det er familie - to fettere kanskje, som dro fra Blekinge sammen?
Her må jeg bare smette inn med en liten hilsen til Digitalarkivet. De har scannet originaldokumentet med den sirlige håndskriften som noterte ned alle opplysninger på standardskjemaet ved folketellingen. Her har man trolig stått på rekke og rad og gitt opplysninger om navn, fødselsår og herkomst. Om svenskene bevisst brukte fornorskning eller om den norske notariusen rett og slett skrev navnene med norske former, er usikkert. Før navneloven kom i 1923, kunne faktisk den som skrev ofte selv bestemme hvordan navnet skulle noteres, alt etter om det var formaliteter eller andre omstendigheter knyttet til nedtegnelsen. I og med at Andersson-navnet har hengt ved familien etter 1923, da alle måtte ha et fast slektsnavn, er det grunn til å tro at navnsettingen ved folketellingen ble slik den som telte ville ha det eller oppfattet det. Men faktum er iallafall at alle slike dokumenter er gjort søkbare - stor takk!!
Skredderen Anders Jonsson
Før vi tar opp forfølgelsen av Gustaf og Kristina i Kristiania, må jeg inn med noe hyggelig som skjedde i mars 2018, dvs et par år etter at det meste av denne historien ble nedskrevet. Jeg hadde hele tida vært pro-bruker i slektsnettstedet geni.com, men et temmelig passivt medlem kan man si. Nå og da dalte det ned tree matches, record matches og smart matches mellom mine slektninger og personer der ute som geni syntes matchet og der geni mente å ha enda flere opplysninger. Men det var stort sett bom, med feil koplinger i fødselsdato eller navn. Men så skjedde dette:
Kristina Andersson het først Kristina Andersdotter, og hennes foreldre og fødested dukket opp på min iPhone. Så både Kristina og Gustafs far het Anders, men hvem var de egentlig?
Her (på geni.com) fant jeg også en ny kompis, nemlig Bo-Arne Östborg, som hadde lagt inn opplysningene om Kristinas foreldre. Jeg kontaktet ham for å høre om han hadde opplysninger om slekta videre bakover, men det hadde han ikke. Men det han hadde var tid, omsorg for en stakkars nordbagge og kunnskap om slektsgranskning. Så etter to dager hadde han sporet opp riktig fødselsdato for moren til Kristina, hva moren hadde holdt på med i Karlstad før hun giftet seg med min tippoldefar Anders (blitt mor til Johanna med NN), og plutselig var vi tilbake til omkring 1700, til mine 4*tippoldeforeldre. Stor takk til Bo!
Jeg ble vel litt gira, som man sier, og meldte meg inn i MyHeritage også for å få bedre tilgang på kildematerialet (kirkebøker bl.a.). Og her lå da Kristinas familie, godt dokumentert i kirkeboka for Grums, se under, fra perioden omkring 1865. Familien bodde på Kärrmyra og bestod av faren Anders Jonsson (født 27.7.1824), som kom fra Borgvik, moren Britta Maja Andersdotter (27.9.1816), som kom fra Värmskog, halvsøsteren Johanna (født 16.3.1842 i Karlstad), broren Johannes (18.12.1847) og søstrene Anna Maja (12.5.1854) og Clara Sophia (12.8.1857). Og så Kristina da (14.3.1861).
Kirkeboka fra Grums for 1861-1865 med Anders Jonsson og familien.
Så her har vi for første gang en full oversikt over skredderen Anders og hans familie. På nettstedet hitta.se kan man klikke inn Kärrmyra i Grums, og havner da temmelig nær det som må være ytterpunktet for et bærekraftig hjem hvis inntekten skal komme fra det jorda kan gi. For her var det nok mer kjerr og myr enn god dyrkingsmark og godt beite. Jeg vet dette med sikkerhet, for jeg dro innom der på tur til Stockholm i 2022. Etter tre forsøk til og fra Karlstad på å komme i kontakt med noen som kunne fortelle, traff jeg Urban Uggla. Det skulle vise seg at det huset han bodde i var bygd i 1867, trolig av min tippoldefar Anders Jonsson, se bildet under. Elvy Hansson i Hembygdsforeningen undersøkte saken og sendte bildet (utklipp fra Gods och gårdar), som også viser at daværende eiere (på 1930-tallet) ikke er i vår familie. Det hadde vært hester, kyr, svin og høns på gården tidligere, sikkert noe større besetning etter at den store låven ble bygd i 1906. Urban fortalte at den var bygd av slagg (var det vel) fra masovnene (jernutvinning) i Borgvik, der også Anders kom fra.
Det står i teksten til huset at slekten (dvs zetterlundene) overtok i 1905, men Anders J gikk bort i 1888. Hvem som eide og drev gården i mellomtida vet jeg ikke.
Men Anders skal altså ha vært skredder, og spørsmålet er om han også var torpare, med de forpliktelser det førte med seg. Kanskje han leverte skreddertjenester og annet arbeid, og så hadde de kanskje ei ku, noen høner og en gris. På den annen side flyttet ungene ut en etter en, og drøye 3 år etter at mor Britta Maja døde (i mars 1878) flyttet også Kristina (den 27.8.1881). Men i kirkeboka står det Æg foran navnet hans, og det mener jeg betyr at han var ægare (eier) av gården han bodde på.
Om Anders ikke var torpare gjorde han iallfall som torpare; han giftet seg temmelig raskt etter Britta Majas død i 1878. Torparen var den yrkesgruppen i Sverige som giftet seg raskest etter å ha blitt enkemann, rett og slett for å klare å oppfylle sin plikt som arrendator (en husmann med avtalte plikter/leveranser på modergården). Han rakk iallfall å gifte seg med Emilia Jonasdotter (født 21.8.1850) i 1879 før hun døde allerede den 3.3.1881, bare 30 år gammel. De rakk også å få en sønn (Jakob, 18.6.1879-6.3.1958), som jo da mistet sin mor under to år gammel, men han ble skredder som sin far. Så der fikk Kristina også en halvbror.
Anders Jonsson og tippoldemor Britta Maja Andersdotter fikk 5 barn, men Lars Daniel (født 29.10.1850) døde i 1858 og ble bare 7-8 år gammel. Alle ungene ble altså født før de flyttet til det nye huset i Kärrmyra. Eldstemann Johannes, som vi skal følge litt nærmere seinere, og Lars Daniel ble antakelig født mens familien bodde på Bråten, Grums. Det kan være en liten plass bare 500 meter øst for Kärrmyra. Men det finnes også et litt større Bråten i Värmskog, 10 kilometer lenger nord. Og i kirkeboka står det Värmskog som fødested, så da er det sikkert der. Trolig omkring 1853 flyttet de så til Kärrmyra, der resten av ungene ble født i følge flere kilder, Spørsmålet jeg ikke har noe svar på er hvor dette kan ha vært, siden huset på bildet ikke ble bygd før i 1867. Nærmeste nabo er et tidligere soldattorp, som man passerer rett før man er framme ved Urban Ugglas hus.
Agronomen
Kristinas storebror Johannes utdannet seg til agronom og flyttet til Øyestad (Arendal) i Norge i 1875. Så han fulgte den strømmen av svensker som 1) ikke dro til Amerika (1 mill. gjorde det mellom 1850 og 1900), 2) ikke dro til Kristiania, men 3) dro til vekstområdet Arendal. Det gikk frakteskuter med svenske innvandrere direkte fra Båhuslen til Arendal på denne tida. I 1870 kom det 16 slike skuter til byen, i følge Roald Hanssen. Han har skrevet om svensk innvandring til Grimstad-området, og har funnet ut at det i 1875 var bosatt 1440 svensker i gamle Aust-Agder. Johannes var en av dem, og jeg nevnte vel skipsbyggingen og arbeidsfolkene i svenskehagen på Natvig et annet sted her. Skipsbyggingen hadde sine toppår i årene 1871-1875, og da ble det bygget 250 skip langs kysten av Nedenes i følge Gaute Molaug.
Johannes sine barn var da min mormors fettere og kusiner og deres barnebarn er mine firmenninger (felles tippoldeforeldre). Han fanget min interesse fordi han flyttet til Arendal (som meg) og dessuten bosatte seg på Bjorbekk, bare to kilometer fra der jeg bor. Iallfall bodde han der ved folketellingen i 1891 med sin frue Aslaug (født 15.4.1858) fra Hornnes ved Evje. Huset de bodde i fram til omkring 1900 het Nordli (flyttet dit fra gården Seldal), og ble seinere Øiestad Sparebank. Det ble revet på 1970-tallet. På bildene under ser vi huset rett ved nåværende veikryss på Bjorbekk i Arendal. Kanskje hadde Johannes arbeid på Bjorbekk gård i venstre bildekant på øverste bilde.
Ved folketellingen oppgir han at han har vært jordarbeider i Norge i 15 år, dvs. omtrent hele tida. Så da var han vel agronom da han kom til Norge, tenker jeg. Han var tross alt 28 år i 1875. Etter et (nok et) søk på nettet fant jeg ut at Johannes ble født samme år som den første jordbruksskolen i Värmland ble startet. Og denne skolen, Landstingets lantbruksskola, ble flyttet til Gårdsjø i Gillberga socken i 1851. Dette er bare 10 km sørvest for Kärrmyra. Skolen ble opprettet av länets hushållningsselskap, som arbeidet for utvikling på landsbygda, og ga nok en 2-årig utdannelse til datidas agronom. Tipper han gikk her.
Et litt interessant poeng som ble nevnt i mine kilder er at bondestanden i Sverige hadde motsatt seg denne typen utdannelse i mange år. Man mente at fedres og bestefedres måte var den optimale og at det viktigste var å lære seg dette. Det passet seg dessuten dårlig å være borte fra gården, med alt det arbeidet som måtte gjøres. Men da folkehøyskolene i Sverige ble startet i 1868 inkluderte mange jordbruksutdanning i sitt tilbud. Så en landbruksskole i nærområdet på denne tida kan ha vært en interessant mulighet for Johannes, men han dro altså til Norge for å få arbeid.
Øverste bilde er tatt fra Bjorbekk kirke av fotograf P.M. Dannevig i Arendal, kanskje en gang på 1960-tallet (funnet på historielagets facebook-side), mens nederste bilde er tatt av Georg Kjellerød (fra Østfold fylkes billedarkiv). Damen holder nok både sin egen og fotografens sykkel.
Etter Arendalskrakket i 1886 og nedgangen for skipsbygging og annen virksomhet, kan det jo være at det ble mer fristende og flytte til Kristiania, slik som søsteren Kristina hadde gjort i 1881. Han tok iallfall med seg kone og 7 barn og flyttet inn til hovedstaden. Stakkars lille Molly Frideborg (het hun, så vidt jeg kan tyde klokkerboken for Øiestad), født 22.1.1892, ble ikke med. Hun døde av hjernebetennelse allerede i 1897, og ble begravet ved Bjorbekk kirke, der hun også ble døpt.
Ved folketellingen i 1900 befinner familien seg på Vinderen gård, og i huset.... Nordli (gnr, bnr. 39/1 Nordli af Vinderen). Jepp, intet mindre. De bor her, men flyttet muligens inn i nytt hus (39/67 Nordli) etterhvert. Dette ble jo villastrøket Hansen-byen på denne tida, og dermed mer urbant. Skolen gikk ungene på annenhver dag, mens i byen var det daglig skolegang. Dette skulle endre seg etterhvert som slike landlige områder ble oppslukt av det urbane.
År 1900 var Johannes arbeidsvognmann, som vil si at han kjørte rundt med diverse varer med hester og vogn. Det var jo ikke biler ennå, men de overtok etterhvert. De som hadde tilsvarende utstyr (og gode seter får vi håpe), men drev med persontransport (datidas taxi), ble kaldt stadsvognmenn. Vognmenn måtte ha kommunal bevilgning.
Ved denne folketellingen bodde det også en annen Kjellberg her, nemlig Carl Hjalmar (født 26.6.1874 i Borgvik, Grums). Har ikke klart å knytte ham til familien, men det viste seg at han var kontorist hos min oldefar byggmester Gustav Andersson i Christiania. Så da var det en kopling likevel. Kort tid etter at de var telt, tok imidlertid CH med seg sin frue Anna Kristina og unger og emigrerte til Amerika (Minneapolis), slik en million svensker hadde gjort allerede.
I 1910 var Johannes kvegholder, mens kona jobbet i fjøset, begge trolig knyttet til Vinderen gård. Han gikk bort i 1917, mens Aslaug bodde i Nordli fram til sin død i 1929.
Så kan man jo tenke seg at det var stas med familien (søster Kristina) på Lysaker og deretter Grefsen (fra 1910), mer om det i Bok II. Nordli finnes ikke mer, huset lå der Slemdalsveien i dag krysser Ring 3 (Store Ringvei).
Jeg har ikke funnet ut av hvor navnet Kjellberg kom fra, om han hadde det med seg fra Sverige eller om han tok det da han ankom Norge. Navndannelse var uregulert på denne tida, du het vel det du oppga til den som spurte. Det kan tenkes at han ville skille seg ut fra (alle) de andre Andersson-ene.
Torparen Anders Svensson
Jeg ble så oppmuntret av alle disse nye opplysningene om slekta at jeg tenkte som så: Får vi kontroll på Kristinas familie og slekt skal vi jammen gjøre et nytt forsøk med Gustaf også.
For problemet med navnet hans er at det ikke er/var helt uvanlig, og Anders og Anders sønner (og døtre, som vi nettopp så) var overalt på denne tida. Så jeg måtte finne på noe annet. Og var det ikke egentlig slektsgranskning jeg holdt på med? Hvorfor ikke Blekinge släktforskarförening? Jo da, og mottakeren av min e-post Suzanne «skickade min förfrågan vidare», og sent samme kveld kom det e-post fra Katarina Möller. «Nu har jag funnit din oldefar i Blekinge i vårt migrasjonsregister:». Og inn suste en kopi av kirkeboka, se under, med hele familien til torparen Anders Svensson, hans hustru Kajsa og deres bosted. Katarina la også inn alle de nye opplysningene i registeret, og her er linken:
https://www.blekingesf.se/migrationsregistret/getperson.php?personID=I21098&tree=migrationsregistret
Kirkeboka fra Rödeby med Anders Svensson og familien i Skärvaboda.
På torpet bodde da Gustaf og hans foreldre Anders Svensson (14.11.1816-18.2.1872) og Kajsa Jonasdotter (27.9.1822-28.9.1902). Kajsa kom fra Älmaboda, som ligger i nordvestlig retning fra Rödeby. Som min mormor Mary fortalte til Dagfinn, var det bare to av brødrene som vokste opp, nemlig Gustaf og Sven Johan (7.10.1858-17.2.1960). Den tredje var Peter (1855-1874), som altså ble født først, men som døde 18 år gammel av ukjent grunn. Men de hadde også en søster Maria. Hun kan ha vært dødfødt 10. august 1864, men Margaretha (mer om henne om litt) oppgir at hun «föddes 1864-02-10 och dog 1864-08-10 endast 6 mån». Stefan (som vi også skal møte litt seinere) har også med Hilda Maria, som ble født allerede i 1854 (deres førstefødte) og døde samme år.
Da visste jeg at Rödeby var stedet og at torpet lå på gården Skärvaboda. Var det myr og kjerr i Kristinas Kärrmyra viste satelittbildet på hitta.se at det var blokk og stein i Skärvaboda. Her er hembygdsföreningens betegnende navnetolkning: «Skärvaboda har säkert fått sitt namn efter markens beskaffenhet. Skärv är ett gammalt ord för berg eller sten. Vi vågar oss på översättningen Bosättningen i skäret». Fant også denne historien på hembygdsföreningens sider:
«Nästa historia handlar om jätten Snopp, som bodde i en grotta i Östra Rödeby. Han plågades av klockringningen i Rödeby kyrka och kastade stora stenblock mot kyrkan för att tysta klockorna. Hans träffsäkerhet var emellertid inte den bästa, så stenarna hamnade lite varstans i socknen, bl a i Skärvaboda».
Typisk å lage seg en fantasifull historie for å forklare/bortforklare hvorfor ting er slik som de er.
Men hvor lå egentlig torpet og hva skjedde? Ny e-post, denne gangen til Rödeby hembygdsförening. Jeg gjengir svaret fra Margaretha Johansson i sin helhet: «Torpet där din farfar (les oldefar, min anm.) föddes tillhörde gården som ägdes av Folkessons, men torpet låg längre in i marken vid en sjö som heter Långasjön. Den siste arrendatorn av torpet kallades "Kajsa-Sven" efter sin mor som hette Kajsa. Han hette egentligen Sven Johan och var bror till din farfar. Sven Johan Andersson var född 1858-10-07 och dog i Göteborg 1960-02-17, 102 år gammal (eller 101 som det jo skulle bli, min.anm.). Han blev uppsagd som arrendator av torpet för att han utförde inte de arbeten på gården som en arrendator hade skyldighet att utföra. Han flyttade till Göteborg 1920-12-31. Bönderna i Skärvaboda plockade ner huset och tog hem virket. Det finns lite grann av stengrunden kvar så man kan se var det legat».
På 1850-tallet var det 100.000 torp i Sverige, men antallet sank raskt framover mot 1910. Husmannskontrakten, med sine forpliktelser, var litt av problemet med torpare-ordningen. Torpet kunne ha vært i familien i lang tid, men inntraff det noe eller var det en som ikke kunne oppfylle kontrakten, var det rett ut. Så ble da torpare-yrket forbudt ved
lov i Sverige i 1943. Som historikeren Kalle Bäck sa på et foredrag i Nyköping i 2015 om nettopp torparen: Når nå proffboksing er i ferd med å bli legalisert, er det bare torpare-yrket det ikke er tillatt å ha her i Sverige.
Og med disse opplysningene kom jeg videre til Anders og Kajsas slekt, og helt tilbake til mine 4*tippoldeforeldre omkring 1700. Anders Svenssons foreldre Sven Håkenson (24.4.1785-26.2.1834) og Botel Hansdotter (15.11.1789-19.6.1861) var kanskje i overkant produktive, og fikk etter det jeg har klart å finne ut minst 13 barn. Begge var født og døde i Rödeby sokn. Her er navn, fødselsår og dødsår på den imponerende ungeflokken: Botild (1809-78), Peter (1811-69), Cicilia (1813-48), Hans (1815-68), Anders (1816-72), Ingelöf (1819-50), Måns (1820-62), Carin (1822-1900), Elin (1824-1906), Kerstin (1825-1911), Ingrid (1829-69), Maria (1830-1860) og Sven (1832-1896). Så her vokste alle opp, og Sven var den eneste som utvandret (til Salt Lake, USA) i denne generasjonen.
Et inntrykk jeg sitter igjen med er at mine svenske slektninger hadde alle sine nære og fjerne fra samme område. Det var nesten ingen innblanding av folk utenfra eget sogn. Så da må det også ha vært et enormt skritt for alle de som dro vekk utover på 1800-tallet. Fra Blekinge til Amerika, Tyskland eller Danmark. Svært få dro med båten til Norge fra Blekinge, så vår Gustaf var et unntak.
Og hva var det igjen av torpet? Neppe en rødmalt koselig stue siden virket var plockad ner, men kanskje en steinmur og noen rester? Jeg avtalte med Margaretha, og LB og jeg dro til Rödeby i juni 2018. Vi møtte Margaretha og Inga utenfor Rödeby kirke og kjørte innover i skogen mot Långasjön, men ble vel litt skuffet da vi kom fram. Lite å se, men noen tufter fant vi og ikke minst sporene etter villsvin, som hadde endevendt bakken flere steder. Långasjön så ut som et utmerket åborvatn, så de hadde nok litt ferskvannsfisk til middag. På den annen side - kanskje fiskeretten hørte til gårdene som grenset mot vannet; Skärvaboda og Hökamåla?
Dagen etter var vi invitert på midtsommarfest i Rödeby, og der fant vi Inga og Margaretha opptatt med å binde midtsommarkransen. I en pause kunne den ene spelemannen fortelle at birøkt var svært vanlig i området, også i eldre tider. Det kan nok forklare Gustafs interesser for biodling som det heter på svensk. Gustaf må ha hatt god kunnskap om dette når man tenker på oppbyggingen av Birkelund bigård og bieimporten fra dagens Slovenia, som vi straks kommer til. Sannsynligvis var det fristende for torpare å ha dette som binæring (heh...) - honning var svært sunt, en grei sukkerkilde og kunne også selges for å skaffe kontanter.
I heftet "Torp i Rödeby socken", som begge våre damer var med å skrive i 2016, er det oversikter over torp i området. Spesielt øst for Långasjön var det tett, hele 24 torp på ca. 1,3 km kvadratkilometer. Dette var nærmeste nabolag til Gustaf og hans familie. Bodde det 6-7 personer samtidig på hvert av dem, skulle det bli drøyt 150 personer der ute i skogene. Ikke rart det ble trangt, ikke rart man ble presset ut og vekk.
Her traff vi også Stefan Lundin, som hadde kontroll på historien til de fleste torp i området. Han sendte seinere over akvarellen under her, hele det persongalleriet som var knyttet til torpet i Skärvaboda og et kart fra et skifte i 1818, som jeg brukte for å lage avgrensningen i bildet. Stor takk til alle våre nye svenske venner!
Opplysninger Stefan satt med viste at Anders sin far, Sven Håkansson, var bonde i Buggamåla, 10 km nord for Skärvaboda. Anders tok over denne gården i 1839 og var da bonde i en kort periode til 1841, men dro videre til Hollstorp, som ligger 3-4 km nordvest for Skärvaboda. Kajsa kom fra Binnareboda i Älmaboda, og de hadde trolig måttet bite i det sure eplet og blitt torpare da de giftet seg i 1854.
I den perioden vi har vært gjennom her skjer det svært store endringer på den svenske landsbygda. Vår familie var midt oppe i det hele. Vi kan starte med Gustafs farfar (min 2*tippoldefar) bonden Sven Håkansson i Buggamåla 4 nord i Rødeby socken og følge familien sørover til torpet i Skärvaboda og videre til Christiania og Gøteborg.
Sven overtok gården etter sin far Håkan i 1808 og var bonde til sin død i 1828/1834. Sønnen Anders (min tippoldefar) overtok gården fra broren Hans i 1839 og er bonde i et par år før han overlater til broren Peter og flytter sørover. I 1854 gifter Anders seg med Kajsa og overtar som torpare i Skärvaboda. I perioden deretter var det en fosterdatter (Cecilia), en tjenestepike (Maria) og trolig Anders sin bror Hans på torpet. Anders dør i 1872, og Kajsa + barn (Peter 17, Sven 14 og Gustaf 11) driver torpet videre. Peter dør to år etter og Gustaf utvandrer i 1878/79 (17-18 år gammel). Kajsa og sønnen Sven Johan holder det deretter gående på torpet (Kajsatorpet) i nesten 25 år til hun dør i 1902. I ytterligere 18 år er snickaren Sven på torpet (Sven Kajsatorpet), til han også utvandrer i 1920. Da var han lei forpliktelsene og hadde kanskje en mulighet til å komme seg unna med litt hjelp fra byggmesterbroren.
Så bonden Anders (min tippoldefar) ble torpare og torparen Sven (min oldefars bror) ble utvandrer. Dette skjedde i løpet av ca 60 år, og gir litt av et tidsbilde.