BOK III

Mons

Mons Mikkelsen Hartvedt (1884-1968), eventuelt Mons Mikjelsson Hartveit, min morfar, kom inn i Marys liv gjennom et religiøst sangkor.

Marys søsken Ester, Enok og Herbert var også med der. Koret hadde trolig sitt utspring i foreldrenes menighet, som lå under Det Norske Missionsforbund. De to forlovet seg, ringforlovet seg og giftet seg 3,5 år seinere. Mary var 17-18 år da forlovelsen ble inngått og Mons var 14 år eldre, så det var kanskje greit med litt betenkningstid.

Jeg husker Mons godt, og aller best hans i overkant faste håndtrykk. Jeg skulle ønske jeg hadde interessert meg litt mer for hva han og sønnen Trygve, min onkel, drev på med. De var kunsthåndverkere, og ingen hvilken som helst heller, men mer om det om litt.

Mons og hele hans Hartveit/Vevle-slekt kom fra Osterøya innenfor Bergen. Det må være noe spesielt med denne øya, for min far Levis onkel Levi (ja, det er ikke jeg som tuller!), med det flotte etternavnet Hind Mortensen Flostrand flyttet fra Flostrand der oppe i nord og hit. Så i forbindelse med mitt forrige prosjekt (Hindslekt.webnode.com) fikk jeg kontakt med min tremenning Lars Hind Flostrand, som bor på Osterøy.

Mitt neste prosjekt er, som man kanskje kan skjønne, å ta en tur å sjekke forholdene på denne inneklemte øya i Osterfjorden. Jeg har gjort en del research, så jeg vil være godt forberedt - heng med!

Mons var en av ni søsken. Faren var lærer Mikjel Johannesen Hartveit (1854-1938) og moren var Anna Monsdatter Vevle (1857-1946). Men Mikjel giftet seg først med Annas søster Synneva (1859-1879) og fikk datteren Berta (1879-1946). Giftemålet med Anna var to år etter Synnevas tidlige død, og med henne fikk han da altså åtte barn. Som man kan se, var det allerede en Mons her, nemlig morfaren til Mons. Det var forsåvidt allerede også en Anna Monsdatter Vevle her, men vi venter litt med den.

Treskjærerne

Bestefaren til Mons, Mons Johannesen Vevle (1828-1900), var en meget dyktig kar på alle praktiske områder, i følge min mormor Mary. Et svært tydelig bevis på det er rokken han lagde til sin datter Anna da hun giftet seg med Mikjel. For en rokk var ikke bare et byggesett du kjøpte på IKEA eller på nettet og skrudde sammen på en kveld. Nei, for å lage en rokk av en viss kvalitet fra bunnen av, må du beherske tredreiekunsten, treskjærerkunsten og ha en viss peiling på møbelsnekring for å få satt alle delene sammen til et godt arbeidsredskap. Og du må være så god at du klarer å lage 16 helt like treeiker til rokkens hjul. Jeg har dreid en del selv og faktisk klart å lage en del fine ting, men å serieprodusere helt like deler krever at du er virkelig god.

Mons Vevle må ha vært et kunstnerisk forbilde for sitt treskjærende barnebarn. Så viktig at barnebarnet tegnet et portrett av sin navne-bestefar, skar ut en fantastisk treramme i dragestil og monterte det hele sammen. Og så hardt slo genmaterialet inn at barnebarnet, pga sine åpenbare evner, fikk stipend og havnet på verkstedet til datidens viktigste treskjærer, Lars Kinsarvik (1846-1925).

Asbjørn Åsgard skriver i stykket «Osterøy-kunstnaren Mons Hartvedt» i Sogeskrift for Osterøy, 2000, at det var jernvarehandler Johan Michelsen som i 1899 satte opp et legat for utdanning av ungdom i norsk treskjærerkunst. Men det var en dame på 37 år som fikk legatet på 400 kroner det første året, selv om den selvlærte 15-åringen Mons også søkte. Deretter var det imidlertid Mons, iallfall både i 1900 og 1901.

Lars Kinsarvik fikk støtte til å drive treskjærerutdanning fra 1886, og hadde gjerne 4-6 lærlinger. Det første året Mons gikk i lære (1900) var det folketelling i Norge, og da telte de, som vi allerede har sett, alle husstandens medlemmer - familie, tjenere og eventuelle leieboere. Så under her er Mons plassert som en av seks treskjærerlærlinger i Kinsarvik ytterst i Sørfjorden i Hardanger (må ikke forveksles med Sørfjorden sør for Osterøy). Legg igjen merke til at navn er litt vridd, f.eks. Kinservik og Mons Mekkelsen Hartvedt.

Lars søkte tilbake til eldre norrøne mønstre, og var knyttet til det såkalte norskdomsmiljøet ved århundreskiftet. Så her ble det nok både håndverk og et snev av politikk for de unge talentene.

Ålesund brenner og opp av asken...

Treskjæring ble ikke verdsatt like mye overalt og var dårlig betalt. Dessuten, og det var kanskje like viktig - alle treskjærerjernene til Mons ble stjålet. Det satte nok en endelig stopp for denne karriereveien, for det å kjøpe tilbake slike jern, samlet opp over flere år, kan fort ha kostet mer enn han kunne klare. Men Mons utdannet seg videre på Kunsthåndverkskolen i Bergen. Det var her han stiftet bekjentskap med modellering og gipsarbeider. Deretter, må ha vært omkring 1904, flyttet han til Kristiania sammen med to bergensere og startet eget modellør- og gipsmakerfirma.

I følge Jugendstilsenteret i Ålesund studerte han skulptur hos Christian Koren-Wiberg, selve grunnleggeren av Kunsthåndverkskolen i Bergen. Og hvorfor skriver dette senteret om akkurat Mons? Jo, for etter Ålesundbrannen den 23. januar 1904, se bildet under, var Mons (da 20 år gammel) der i 3-4 år sammen med sin sjef, billedhugger J.O.Johnsen. De var med å bygge opp igjen byen i Jugendstil (den unge stil - Art Nouveu).

Ålesund etter brannen i 1904. Den hvite bygningen i forgrunnen nede ved havna ligger omtrent der Mons bodde i perioden 1904-1907. Kilde: Ålesund historielag.

Ålesund ble en magnet for arkitekter og håndverkere etter brannen. Takket være mye tilgjengelig kapital fra de nye havfiskeriene, gaver fra blant andre keiser Wilelm II av Tyskland, banklån og organisering av forsikringspenger i et stort oppbygninngsfond, kunne byen gjenreises i rekordfart. Mons var en av dem som så muligheter for arbeid og gode inntekter her, og hans ekspertise var sterkt etterspurt. På ytterdøra og i interiøret til Hi-Fi-senteret i Kongensgate finner vi også spor etter hans tidligere lærermester Lars Kinsarvik, så "alle" var her.

Og det ble en særegen, norsk Jugendstil, med klare innslag av akantusranker og den norrøne dragestilen, som Mons var utdannet i hos sin treskjærerlærermester. Ikke bare kunstneriske gipsarbeider (stukkarbeider) på husfasader, men også treskjærerarbeider, var Mons sine bidrag. Mer om Borgund-kirka under.

Jugendstilsenteret mener at Mons også skar i Rønnebergvillaen «Korsen». Familien Rønneberg var med å bygge opp Ålesund by i tida før brannen, men kommunestyret vedtok i 1973 å rive hele den store villaen, kollen den stod på og det tilhørende fuglefjellet. Behovet for bevaring av bygninger og gjenstander preget av Jugendstilen skjøt deretter fart, så noe godt kom det ut av striden omkring dette triste inngrepet. Se ellers: https://tv.nrk.no/serie/bykjaerlighet/MDFP13001114/sesong-1/episode-2.

I Sunnmøre Arbeideravis sto det i 1956 å lese at Mons «...- var med på gjenoppbyggingen etter brannen. Fra Latinskolen til Folkets hus er det knapt den fasade han ikke har dekorert». Latinskolen, nå Ålesund videregående skole, ble bygget i 1864, gikk opp i røyk, men gjenoppbygd i Jugendstil i årene 1905-1907.

Så vi dro til Ålesund i juni 2016 - Jugendstildagene ga meg forhåpninger om å få sett noe av det jeg hadde hørt om opp gjennom årene. Forhåpningene ble mer enn innfridd. Latinskolen og Borgund-kirka var rett og slett en åpenbaring av fantastiske utsmykninger i henholdvis gipsarbeider og treskjærerkunst. Vi ble andektige og målløse - jeg ble sittende på en av benkene i kirka og lure på om dette var virkelig. Og det var det, det kunne både kirketjener og prest bekrefte. Kirka gikk jo ikke med i selve Ålesundbrannen - den ligger 5 km lenger innover, men det var åpenbart en person som syntes det var på sin plass å sette fyr på i april, kun tre måneder etter bybrannen. Så kirka ble bygget opp igjen i samme åndedrag - man kan kanskje si at timingen tross alt var god. Ålesund var fylt til randen av håndverkere fra mange steder, og Mons var en av dem.

Jeg tenkte det kunne være interessant å vite hvilke frihetsgrader kunsthåndverkerne hadde, men det var det vanskelig å få svar på, så jeg undersøkte selv. Under her har jeg stilt opp arkitekt Chr. Furst sin tegning og et utsnitt av altertavlen i Borgund-kirka slik den faktisk ble utformet. Furst var nok en utmerket arkitekt, men tegningen var ikke akkurat noe kunstverk når det kom til detaljene. Det var derimot tavlen, og vi kan kanskje være enige i at engelen er vesentlig mer spenstig i tre enn på papir. Furst sin tegning var jo også bare i ett plan, mens den romlige dimensjonen trolig ikke hadde noe nedtegnet grunnlag.

Altertavlen har mer enn 100 ansikter, alt fra et dødningehode, via diverse skummelt utseende kreaturer til profeten Matteus og engelen ute på pynten, og dette utvalget er det Furst som skal ha æren for. En del av vårt Ålesundopphold var arrangerte turer til flere villaer, et bedehus og metodistkirken på jakt etter Jugendstil. Utsmykningen i Borgund-kirka står i sterk kontrast til det stramme interiøret både i bedehuset og metodistkirka. Jeg nevnte dette for vikarpresten som skulle i ilden denne søndagen, og vi var enige om at det sikkert må ha vært delte meninger om omfanget av og innholdet i utsmykningen. Mulig det var spesielt stramt innenfor de frikirkeliige forsamlingslokalene, for det var jo også en kontrast mellom Jugendstilens frie utfoldelse i byen og mangelen på dette både i bedehuset og metodistkirken.

Slik sett har også altertavlen fellestrekk med Latinskolen. For makan til blandadrops skal en lete lenge etter, se bare på utvalget under her, som Mons har preget med sin murerspatel. Legg merke til prinsessen og det djevelaktige ansiktet i bildet under. I følge intervjuet med Mons i Sunnmøre Arbeideravis i 1956, var det billedhugger J.O. Johnsen som planla utsmykningen, mens Mons modellerte. Sannsynligvis har Mons også påvirket selv uttrykket. Og her har fantasien fått fritt spillerom - ugle over inngangsdørene, de samme skummelt utseende kreaturene som i Borgund, dyrehoder, ansikter av folk fra ulike samfunnsklasser og prinsessa midt blant dem. Alt innhyllet av akantusranker, treskjærernes yndlingsplante.

Men det er flere fellestrekk - arkitekten bak Borgund og Latinskolen var den samme! Christian Furst (1860-1910) utdannet seg i Tyskland og hadde sete i Kristiania. Før han dro til Ålesund utformet han Sagene kirke og hadde også like godt tatt en tur til mitt nabolag og utformet den formidable Arendal kirke. Det var også en rekke andre arkitekter fra hovedstaden som etablerte seg i Ålesund. Etter Kristianiakrakket i 1899, se BOK I, var det ikke veldig mye nytt å ta tak i, så en minivariant av "push and pull" - teorien ble omsatt i praksis; lite å gjøre i Kristiania (push) og masse arbeid i Ålesund (pull). Via dissse arkitektene kom også Jugendstilen til uttrykk i Kristiania, se https://www.artemisia.no/arc/nouveau/oslo/oslo.html.

Mange ting jeg ikke visste før jeg begynte med dette prosjektet, og mange ting jeg ikke visste før vi dro til Ålesund. Da jeg fant monteren med Mons på utstillingen i Jugendstilsenteret kjempet derfor gleden og overraskelsen om å få overtaket. Har aldri tenkt på hvor fint det kan være å ha en morfar i et monter - utrolig stas, gitt! Nederst i monteret, som onkel Trygve også har vært med å utforme, kan dere se prinsessen fra Latinskolen (fasadebildet over) og Mons sine arbeidsredskaper.

Men Mons satte spor etter seg flere steder. Jeg har selv stått i den store avgangshallen på jernbanestasjonen i Bergen, med haken opp i været og myst mot nisjene oppunder taket på begge sider. Her har Mons modellert historiske bygninger fra Bergen og Kristiania, blant annet Akershus festning, men også landskapsmalerier fra Sørfjorden. Dette er Sørfjorden ved Osterøya, med sine nes og tunneler. Andre motiver er fra høyfjellet, og jernbanetrasseen er alltid med, som Asbjørn Åsgard skriver i sogeskriftet.

Men da Bergen stasjon skulle restaureres omkring 1990, visste ikke NSB hvem som hadde stått for dette, så de etterlyste like godt billedkunstneren i Bergens Tidende. Og det kom for en dag. Da samme avis dekket åpningen av det nyrestaurerte byrommet i mars 1992, var det flott oppslag om Mons, og sønnen Trygve var gjest. De 10 relieffene var rengjort og lyssatt og var virkelig kommet for en dag igjen. Åsgard har også gjengitt teksten på det skiltet som hører til: «Relieffene i vestibylen er laget av modellør og gipsmakar Mons Hartvedt fra Osterøy (1884-1968). Relieffene, som er laget 1912/13 viser motiver fra Bergensbanen og i tillegg motiver fra Kristiania og Bergen».

Da Gamle Aker kirke i Oslo ble restaurert i 1950-1955 var det Mons og sønnen Trygve (1930-2007) som utførte innvendige puss- og gipsarbeider. Hovedansvaret lå sannsynligvis hos byarkitekt Peter Daniel Hofflund (1897-1967). Trygve ble etter hvert gipsmakermester, og utga i 1999 læreboka Gipsmakerfaget på 390 sider. Trygve var også i 16 år konservator ved Vigelandmuseet i Oslo. Han fikk Kongens Fortjenestmedalje i gull i 1999. Jeg ser på Trygves arbeider hver dag, for på mine vegger henger det et nydelig afrikansk hode, støpt i år 2000, og en gipsavstøpning av Anund Hovdas fantastiske damemodell. Sistnevnte dame (Anunds originaldame) hadde plass på Høstutstillingen i 1899.

Kunstneråren lever

Så det går en linje fra min tippoldefar Mons, via bestefar Mons og til sønnen Trygve. Men det var flere av Mons Mikkelsen Hartvedt og Mary Anderssons unger som kunne forme og skape. Jeg husker vi var med onkel Arild (1926-) i bjørkeskogen ved hytta deres i Vestre Slidre på jakt etter koter. Arild var trekunstner, og lagde de fineste klokker, pipeholdere, serviettholdere osv. av kotene han fant. Han underviste også andre amatører i husflidslaget på Strømmen. Dagfinn (1939-), den yngste i ungeflokken, var en kunstner med blyanten. Jeg husker han tegnet to speilvendte dyrefigurer (var det hester?) med begge hender samtidig. Veldig imponerende!

Og så var det mor Torgunn, da. Jeg tror hun må ha brukt store deler av barn- og ungdommen til å tegne i skisseblokkene sine. Og hvilke tegninger - den sylskarpe gjengivelsen av den ungarske pianovirtuosen Frantz Liszt har jeg hengende over pianoet, se bildet under. Og hennes akvareller og rosemalerier vil i all tid minne oss om henne og hennes kunstneriske sjel. Heller ikke tilfeldig at Liszt var motiv for henne. Hun var selv pianist, utdannet ved Rieflings klaverinstitutt, og hadde nok kunnet komme lengere enn til pianolærerkrakken hvis hun hadde fått frie tøyler. Jeg har et lite avisklipp fra en Stockholmsavis, trolig fra det året hun var ferdig utdannet, kan ha vært omkring 1947. "Den lilla norskan" (de skulle bare visst...) Torgunn Hartvedt er avbildet sammen med arrangøren Erland Annmo, og uttaler seg om samtidskomponistene F.O. Arnestad og Fathein-Valen. Mor var solist i Arnestads pianokonsert i et fellesarrangement i Stockholm for de fire nordiske musikkhøyskolene.

Men som vi allerede har vært inne på, var det også en kunstner på morssiden, nemlig kunstmaler (og birøkter, kunne vi legge til) Herbert Andersson. Så det var ikke rart at kunsten kom til uttrykk på mange måter i familien Hartvedt/Andersson.

Kunstmaleren Herbert

Så la oss se litt på Herbert (1890-1977) med det samme - han fortjener det. Og jeg vil tro alle vi søskenbarna har et eller flere bilder av ham på veggene.

Herbert ville bare male, sa Mary. Han ville også være birøkter, men det kan være fordi han var nest eldste barn på Birkelund. Ruth, den eldste tok jo over det hele, og Herbert fortsatte med produksjon av voksplater i flere år. Det måtte kanskje til for å finansiere studier og sikkert perioder uten for store inntekter.

Men kunstneren vokste fram. Han var under vingene til Christian Krogh på Kunstakademiet i perioden 1909-1912. Han debuterte som utstiller i 1913, 23 år gammel, på De unges utstilling i Kristiania. Året etter var han antatt på Høstutstillingen og deretter på flere andre. Han hadde atelier på loftet i Hegdehaugsveien 12.

Herbert giftet seg med Ruth Hauge i 1922, to år etter at broren til Ruth, kunstmaleren Samuel Hauge (1891-1952) hadde giftet seg med Herberts søster Ester. Så her må man si det var gjensidig utveksling. Ruth døde imidlertid av Spanskesyken 10 måneder etter giftermålet. Alt dette i følge Asbjørg Hammers artikkel i historielagets tidsskrift På jakt og vakt i 2009. Mary mente at Ruth gikk bort i 1920, men vi velger her å tro at opplysningene i Asbjørgs artikkel er korrekte. I 1930 giftet Herbert seg med Elise Olsen. Begge malerne bodde på Grefsen Østre.

Herbert forble barnløs, mens Sam Hauge, som av en eller annen grunn gikk under navnet onkel Mokk, fikk fire barn sammen med sin Ester. Sønnen Svein Hauge bodde med familien sin nesten vegg i vegg (en garasje i mellom) med oss etter at vi bygde i eplehagen og flyttet til Grefsen Østre i 1968. Sveins sønn Steinar bygde deretter hus på Sanatoriesiden, der Mons og Mary hadde hatt grønnsaker, mens søsteren Frøydis i mange år har bodd i hovedhuset. Enoks datter Åse, gift med Sverre Brændeland, bodde også nesten vegg i vegg med oss, men på den andre siden, så her var det tre barnebarn av Gustaf og Kristina som rykket inn i eplehagen.

Både Herbert Andersson og Sam Hauge likte å male det vi vil kalle romantiske setermotiver og andre motiver i fjellnatur. Det var Sam som introduserte Herbert for disse motivene i Hallingdal, der Sam etterhvert også bygde hytte. De lokale hadde først sett rart på ham, der han trasket innover med staffeliet i et stort svart rør, som også kunne minne om en middels bombekaster. Men de skjønte raskt at fyren var fredelig og ikke ville annet enn å feste det de gikk og så på hver dag på et lerret.

Litt artig for meg er det at Herbert også malte motiver fra Goppollen i Ringebu, en an landets største setergrender på den tida. Skisser ble laget fra Thorsgårdseter og Ruderudseter i 1931, se under, og ble til flotte malerier i Hegdehaugsveien. I 1931 var min far 9 år og hadde nok allerede hørt om dette fjell- og seterlandskapet ikke langt fra bakeriet til sin far nede i Ringebu/Fåvang-bygda. Goppollen er også innenfor sykkelavstand (hvis du er godt trent, må jeg kanskje legge til) fra den hytta jeg overtok fra mine foreldre i Fåberg Østfjell. Like øst for Goppollen ligger også Lyngkampen, et litt hårete turmål fra den samme hytta i påsken.

Tilbake til slekta, puhh, og jeg må bare si at det ikke er helt enkelt å holde Haugene fra hverandre, for det er flere Hauger som giftet seg inn. Hvis jeg nå begynner å legge ut om Lars Johannesson Hauge (1878-1956), som giftet seg med Mons sin halvsøster Berta (1879-1941), du husker Berta fra Mikjels første ekteskap med søsteren til sin andre kone Anna, vil kanskje du som leser dette også slite, så det skal jeg ikke... Men vi må følge ett av deres åtte barn, min mors kusine Anlaug Hauge (1914-2000).

Med Anlaug til Madagaskar

Så la oss ta en tur til Madagaskar, verdens fjerde største øy og (fortsatt) et av verdens fattigste og minst utviklede land. Ved det forrige århundreskiftet var øya en fransk koloni. Marco Polo satte navn på øya på 1200-tallet, for det lokale Nossi Dambo (villsvinøya) var vel ikke bra nok for europeerne.

Utradisjonelle valg i kombinasjon med omsorgsfølelse og kall skulle prege Anlaugs liv og prioriteringer, akkurat som for min onkel Kaleb på farssiden. Kaleb solgte hytta på Skotten i Gudbrandsdalen (en drøy mil fra Goppollen, se over) og forlot sin trofaste jaktkompis, hunden Rex i 1935 for å finansiere sin første misjonsreise til Gran Chaco i Sør-Amerika og indianerne der. Kusine Anlaug var sjukepleier, sannsynligvis også misjonær og dro som sykepleier/misjonær til Madagaskar omtrent på samme tid.

Denne store øya ligger på østkysten av Afrika, kanskje ikke det enkleste stedet å oppsøke. Langt greiere da, som min 5*tippoldefar på farssiden gjorde - han bodde på Tranøy ved Senja, var samemisjonær og hadde sine fortapte sjeler i umiddelbar nærhet.

Anlaug dro til Madagaskar fra Bergen for å arbeide blant spedalske, og hun sendte fantastiske brev hjem til Mary, min mormor, og til hennes kusine, min mor, i årene 1967-68. For meg var brevene fantastiske fordi de var dekket med de mest fargesprakende frimerker man kan tenke seg. Jeg vet det, for jeg fikk to av dem mens jeg var en ivrig frimerkesamler som gutt. Hvis du spør meg om disse brevene, vil jeg bruke mindre enn 20 sekunder på å finne dem fram, og her er det ene:

På dette brevet til mormor er det en flott, dueliknende fugl med alle slags farger på stjerten og på halsen. Navnet er like fantastisk - Alectroenas madagascariensis.

Etter det latinske navnet å dømme er det en endemisk art, som de fleste andre dyre- og fugleartene på Nossi Dambo. De finnes ingen andre steder enn på denne isolerte øya. Jeg er ikke like god i latin som min 8*tippoldefar Jacob Jacobsen Wolff på farssiden, som i 10 år var rektor på Latinskolen i Oslo, seinere Oslo Katedralskole, men må stadig vekk skrive artsnavn på latin i mine rapporter på jobben. Så jeg måtte jo sjekke dette, og alt stemte, bortsett fra fargene. Ut fra de bildene jeg har sett på nettet er den egentlig langt mer nøytral i fargene enn på frimerket, denne Madagaskars blå due. Men en stor rød flekk rundt øyet har den, som om den ikke har sovet på flere hundre år.

Anlaug var et frodig og varmt menneske. Jeg husker hennes sterke og klare vestlandsdialekt og hennes latter, som fylte rommet, men Madagaskar? Og jeg har tenkt at ok, men hvor kom den indre stemmen fra, tydelig og klar den også, uten muligheter for feiltolkning - Madagaskar?

Jeg vet jo ikke hvordan det var med Anlaug, men min onkel Kaleb hadde grublet mye, i følge sin sønn Frøys sine nedtegnelser over emnet.

- Du må dra til Gran Chaco og virke blant pilagaindianerne der, sa den indre stemmen. - De lider og er dessuten på ville veier med sin naturtro.

- What? Sa nok ikke Kaleb, for stemmen inne i hodet (kallet, var det vel?) hadde talt, og han måtte se og komme seg avgårde til indianerne i Sør-Amerika.

Kan det ha vært sånn for Anlaug også? Neppe, vil jeg nok si. For norsk misjon var veletablert på Madagaskar. Vi, iallfall Norsk Misjonsforbund, har en over hundreårig misjonstradisjon på øya. Det startet i 1866. Så mens Kaleb dro helt for egen maskin, han fikk ikke engang støtte av sin egen menighet, dro nok Anlaug på oppgåtte stier. Men reisen og ikke minst oppholdet må ha vært svært krevende. Blant mors ting fant jeg også et brev Anlaug sendte til mine foreldres bryllupsdag i 1951, så hun var på Madagaskar allerede da. Antsirabe i 1500 meters høyde, midt på øya, var stedet i 1951. Brevet til Mary i 1968 var sendt fra leprasykehuset i Morondova på vestkysten.

Mer om Mons (og gårder på Osterøya)

Men vi får komme oss tilbake til en langt mer beskjeden øy - Osterøya. Så da er vi tilbake til Mons og morfaren Mons, og vi skal nå bevege oss enda lenger tilbake i tid. Takk til Osterøy Sogelag og geni.com som gjør dette mulig for oss etterkommere.

Osterøya har neppe endemiske arter, slik som Madagaskar, men gjennom årene kan det se ut som ættene på øya har vært tett sammenvevd. Slektsleddene bakover bærer hele tiden preg av at man ikke beveget seg langt for å finne ektemake, for det er stadig vekk gårder i nærheten som dukker opp i navnene. Tradisjonen var jo å bruke fars navn, slik som Mons Mikjelson, og legge fødestedet inn i tillegg. Så det er lett å følge slekta også geografisk ut fra navnsettingen. Så da har vi opprinnelig Mons Mikjelson Hartveit. Men Mons dro østover, og det var nok grunnen til at det ble både Mikkelsen og Hartvedt. Dagfin skriver i sitt hefte at navnet Hartvedt opp gjennom årene har hatt en rekke ulike skrivemåter, og Hartveit/Hartvedt er bare to av dem.

Slike navneendringer og fornorskningen vi har vært inne på tidligere, var uproblematisk den gangen, men er litt forvirrende. Da den første navneloven kom i 1923, ble da også navnsetting fastere i formen, blant annet ved at alle skulle ha et slektsnavn som ikke kunne endres på. En restriksjon som gjaldt helt fram til ny lov i 1964, var at kvinner måtte ta mannens slektsnavn. Så mors fine Hartvedt-navn kunne blitt til Hansen, hadde det ikke vært for at fars søsken endret til Hindar i 1944, i god tid før giftermålet. Et lite PS her: de ville egentlig skifte til Hind i 1944, et navn deres mor med det fantastiske navnet Lovise Margrethe Mortensdatter Hind Flostrand brakte med seg. Men jeg er blitt fortalt at noen andre med navnet Hind hadde nektet. Det skulle imidlertid ikke ha betydd noe som helst, for jeg har vist (se hindslekt.webnode.no) at Hindslekten i Norge, min slekt, startet i 1649, og at det er langt flere enn lovens 200 som heter Hind. Protester skal derfor ikke tas til følge. Nok om det!

På kartet til Osterøy Sogelag kan vi se mange kjente navn fra slekta vår. Gårdene Hartveit, Vevle, Vevletveit og Rongve ligger midt i kartet, mens Kleppe og Fitjo ligger øst for Lonevåg. Midt mellom alle disse gårdene ligger Gjerstad kirke, der bryllupene fant sted. Og disse begivenhetene samlet bygda til stor fest, som kunne strekke seg over flere dager. Her står også minnestøtten for Sofia (1886-1909), min morfar Mons sin søster, som døde i 1909, bare 23 år gammel. Minnestøtten var det Mons som laget, og den er avbildet i Dagfinns hefte. To andre søstre døde enda yngre, Sofia (1882-1886) og Anne Matea (1890-1901). Så Sofia på 23 år var trolig oppkalt, slik skikken var, etter sin avdøde søster, som døde samme år Sofia den yngre ble født.

Mary, min mormor, fortalte til Dagfinn at hun var med på et av bryllupene i Gjerstad-kirka (Mons sin søster Klara giftet seg med Johannes fra Borge). Men Kristina, Marys mor, tillot ikke dans, det var synd. Synd var forøvrig også kino og teater, men hun ble med Mons på den slags i all hemmelighet. Så her møttes trolig et forholdsvis liberalt Osterøysamfunn og et mer pietistisk frikirkesyn på Østlandet, nesten det motsatte av hva man ville tippe.

Mikjels andre kone het Anna Monsdatter Vevle (1857-1946) og var, som vi ser av navnet, fra gården Vevle. Etter at hun giftet seg 24 år gammel, ble slekstnavnet Hartveit. De bodde imidlertid på gården Vevletveit ved sin død.

Det var Mikjels mor Brita Johannesdotter Hartveit som var fra Hartveit, mens faren Johannes Mikjelsson Kleppe (1819-1878) var fra gården Kleppe øst for Lonevåg. Og som man kan se, farfaren het også Mikjel, nemlig Mikjel Olavsson Kleppe (1776-1857). Og også hans bestefar het Mikjel, nemlig Mikjel Magnesson Kleppe (1722-1803). Hans bestemor het Sygni Olavsdotter Hovden (1721-1803), og var fra gården Hovden, som vi også kan se på kartet.

Jeg kom ikke videre bakover fra Sygni, men mannen Mikjels foreldre kom fra Hagebø (far) og Fitjo (mor). Og farfar het selvsagt Mikjel, nemlig Mikjel Olavsson Hagebø (1650-1721). Og omtrent der stopper det opp på denne linja.

Så vi går framover i tid igjen og (igjen) til Anna Monsdatter Vevle (1857-1946), Mikjels andre kone. Hennes foreldre var Mons Johannesen Vevle (1828-1900) og Kari Knudsdatter Vevle (1829-). Mons Vevle, min tippoldefar, har vi allerede omtalt - han som lagde rokk og ble tegnet av barnebarnet Mons. Foreldrene til Mons Vevle var Johannes Jonsen Rongved (1805-1891) og Anna Monsdatter Vevle (1794-1878). Så her kom gården Rongved inn og Annas farmor ved samme navn som henne selv. Anna den førstes far var Mons Knutson Vevle (1733-1809) og hennes mor var Botilde Johannesdatter Fitje (1765-1853). Følger vi en av linjene bakover fra Botilde kommer vi til hennes oldemor Barbra Nilsdatter Angelskår (1662-1737), som altså var fra gården Angelskår/Angelskor helt oppe i det nordvestre hjørnet av Osterøya. Barbra er min 6*tippoldemor. Alt dette i følge geni.com, der jeg har lagt inn en del av mine slektninger, og som på sitt finurlige vis klarer å kople disse sammen med andre slektsgreiner og -trær.

Ordfører-Mons

Og nå, enda litt mer om Mons J. Vevle, bestefaren til Mons, og dermed min tippoldefar. Han var nemlig ikke bare kapabel til å lage en rokk. Han var kapabel til å representere folket i Haus.

Haus var tidligere ett av de to prestegjeldene på Osterøya. Hammer var det andre. Da formannskapsloven (skrevet på byråkrat-dansk) kom i 1837 ble prestegjeld omgjort til formannskaps-distrikt. Osterøya ble inndelt i tre formannskapsdistrikt, Hammer i vest, Hosanger i nordvest og Haus i sør og øst.

Matrikkelloven (1853) innførte betegnelsene kommune (herred) og herad (nynorsk) til erstatning for formannskapsdistrikt, så deretter var det altså kommune og herad som var riktige betegnelser. I 1870 ble Bruvik skilt ut fra Haus kommune, og da var det fire kommuner på Osterøya. I 1914 ble Hammer til Hamre. Osterøya lå i datidens Søndre Bergenshus amt.

Noe å legge merke til er at alle disse fire kommunene lå på begge sider av sine respektive fjordarmer. Fjorden sto rent geografisk i sentrum for de administrative enhetene. Det varte fram til 1. januar 1964, da Osterøya ble egen kommune. Sammenslåingen var bare ett av resultatene etter Schei-komiteens arbeid - landets kommuner ble redusert fra 744 til 444. Den sørligste delen av Haus, den på fastlandet, ble til Arna i 1964 og innlemmet i Bergen kommune åtte år seinere.

Leiv Mæhle skriver i sin artikkel «Rongved - lokalpolitisk makt 1837-1910» i Sogeskrift for Osterøy 2000 at presteskapet dominerte lokalpolitikken de første årene etter 1837. Sogneprest J.C. Hammer var forholdsvis god i byråkrat-dansk, se over, og naturlig ordfører nesten sammenhengende i perioden 1837-1859. Men de neste 50 årene var det Rongvedgarden med nære slektninger og svogere som regjerte.

Tippoldefar Mons J. Vevle var ordfører i Haus i 1874-75 og varaordfører de to påfølgende årene. De to siste årene var Jon Larsson Rongved (1829-1907) ordfører. Denne Jon var ordfører i til sammen 16 år og varaordfører i 4. I hans første ordførerperiode (1864-67) var Johannes M. Hartveit vara. Ordfører Mons var sønn av både Rongved og Vevle, som vi allerede har vært inne på. Hans sønn Johannes Monsen Vevle (Annas bror) giftet seg selvsagt med ordfører Jons datter Anna Jonsdotter Rongved.

Men var ordførerne Mons og Jon i slekt? Yes, min 3*tippoldefar Jon Larsson Rongve (1770-1833) var begges farfar og Brita Johannesdotter Mele (1764-1843) deres farmor. Deres fedre var altså brødre, og de to var fettere. Ikke helt vanlig med to fettere i kommuneledelsen. Heller ikke helt vanlig at to fetteres barn, tremenningene, giftet seg med hverandre. Men det var jo da også en måte å holde tette slektsbånd på, og ble trolig sett på som en større fordel enn ulempe.

Og hvem var denne Johannes M. Hartveit? Det kan se ut som dette må være Johannes Mikjelsson Kleppe (1819-1878), min oldefar. Han giftet seg med Brita Johannesdotter Hartveit (Osteroy sogelag). Og kan dette være samme dame som Brita Johannesdotter Vevle. Begge er født 1829 og død 1899, og kunne jo dermed være samme person. Brita J. Vevle er søster til ordfører Mons, så det kunne forklare hvorfor også Johannes var i kommuneledelsen. Problemet her er at Brita J. Vevle i følge geni.com var gift med Mons Johannesen Hansdal (1827-1915) og hadde andre foreldre, så der kom vi ikke helt i mål. Men, som vi har sett, giftet Johannes M. Kleppe seg til Hartveit-navnet og døde også på Hartveit, derav Hartveit-navnet, og kanskje det var grunn god nok.

Men hva levde de egentlig av?

Et annet forhold, som kanskje også er litt overraskende, er at utvandring ikke ser ut til å ha vært et tema for våre på Osterøy. Det ser heller ikke ut til at forflytning til en annen landsdel, f.eks. Nord-Norge, har skjedd i særlig grad. Alle de jeg har kommet over i slektsgreinene har føde- og dødssted på Osterøya. Dette går det selvsagt an å sjekke nærmere, men inntrykket er at utflytting i liten grad skjedde. Så da klarte de seg vel med de ressursene som fantes, og det bør da ha vært mer enn jordbruk. For hvis du ser på flybildet herfra, som er omtrent det samme utsnittet som oversikten over gårdene, vil du nesten ikke tro det finnes landbruksmuligheter innimellom de bare fjelldragene.

Osterøya med den karakteristiske geologiske formasjonen "Bergensbuen", som gir et spesielt stripete inntrykk og også en stor geologisk variasjon.

Jeg vil tro at laksefiske i elv og sjø og muligens også fiske i sjøen etter andre fiskearter har vært viktig og gitt både mat og ekstrainntekter. Markedet har iallfall ikke vært langt unna, med Bergen og hanseatiske handelshus opp gjennom tidene, som nærmeste nabo. Alle de gårdene vi har tett på i vår slekt ligger langs Loneelva, se elvestrengen og avgrensningen av elvas nedbørfelt under. Loneelva renner nordover mot Lonevåg og Osterfjorden, og har til alle tider vær en svært god laks- og sjøørretelv. I motsetning til Vosso-laksen er laksen i Loneelva småvokst, godt tilpasset den lille elva. I tillegg kan nærliggende innsjøer ha gitt et fiske av en viss betydnining.

I arbeidet med Hindslekta, se også BOK I, kom jeg over Thomas Ball Barrat, den karismatiske lederen for metodistene og seinere pinsevennene i Norge. Ikke mer om ham her, men litt mer om hans far Aleksander, som kom over til Norge med familie i 1867/68 for å lete etter verdifulle metaller i de norske fjell. Jeg skrev at han ledet gruvedriften på Varaldsøya, som ligger i Hardangerfjorden rett nord for Rosendal. Osterøya ligger 5 mil lenger nord-nordvest, men jeg tenkte jeg skulle sjekke mulig gruvevirksomhet her også pga den vekslende geologien. Og ganske riktig og ganske artig (iallfall for meg); på nettsiden miljostatus.no er begge omtalt, dvs. både Varaldsøy gruvefelt og Hosanger nikkelverk på Osterøy. Hosanger-gruvefeltet er egentlig to felt, ett rett nord for Lonevåg (Nunnås-feltet) og ett ved Litlandsvatnet lenger utover langs vågen. Og ved Litlandsvatnet ligger da Barrats gruve - ikke tvil om at han var sterkt til stede.

All denne gruvevirksomheten har sysselsatt folk i området fra Barrats tid og helt fram til 1945, da all drivverdig malm var utdrevet. Jeg vil anta at gruveaktiviteten preget hele lokalsamfunnet mens den pågikk, kanskje ikke så mye pga de miljøproblemene vi kjenner i dag, men fordi det skapte arbeidsplasser. Navnet Hosanger viser at basen for driften var tettstedet Hosanger nordøst for Lonevågen.

Grunnen til at disse opplysningene ligger på det omtalte nettstedet er at kisgruver er gruver som drives i metallholdige sulfidmineraler. Slår du hull på slikt fjell, dannes det svovelsyre, og avrenningen til vann og vassdrag blir giftig for fisk og det meste av annet som lever i vannet. Jeg vet det, for surt vann er mitt fagområde.

Så vær obs hvis du ser den gulaktige okerfargen i bekker og sig på Osterøya. Du kan være i nærheten av en kisgruve eller et annet område med utsprengt sulfidfjell, og vannet er sannsynligvis ikke helt bra verken til det ene eller det andre. Jeg tror man skal være veldig glad for at det ikke er drivverdige malmer i nedbørfeltet til Loneelva. De hadde sikkert allerede vært funnet og nesten sikkert allerede tatt knekken på laksen hvis de var blitt drevet.

Ragna

Det kan være at Mons sin søster Ragna Hermine (12.4.1896-4.1.1968) ante sulfid i mosen da hun i 1925 giftet seg med Olav Skyttemyr. Olav vokste opp på husmannsplassen Slettene på Skyttemyr i Froland. Fram til 1860-tallet var dette en stille og temmelig øde plass i de frolandske skoger sør for Bøylestad. Men etter at noen karer fra bygda oppdaget glitter og stas under mosen etter en tur på byen, ble det hele snudd på hodet. Her var det nemlig også sulfid-koppersulfid. 

Så det ble gruver på Skyttemyr og Bøylestad, landets første malmjernbane herfra og ned til Nidelva og et kok av gruvearbeidere og støy. Det hele var over etter et par tiår, og det var kanskje like greit, for hva var grunnen til at det tok slutt? Jo, en kraftig forurensning av området. Og kanskje litt dårlig økonomi.

De to nevnte fikk sønnene Kåre (1927-2008) og Asbjørn (1930-1993). Asbjørns datter Tove bor rett her borte, og siden vi har felles oldeforeldre er vi tremenninger. Mor nevnte av og til Skyttemyrene (hennes fettere) etter at jeg flyttet ned hit jeg bor, men jeg har ikke tatt kontakt.

Mary, min mormor (og Ragnas tante) fortalte Dagfinn (hun skrev det vel egentlig ned) at de under Krigen kjøpte spann med honning fra "Ragna og manden som bodde på Sørlandet". Sønnen Øystein (min onkel) skaffet høns og kaniner. Kanskje kom kaninene også fra Ragna, for Olav ser ut til å ha drevet med Chinchilla-kaniner i stor stil og deltok på utstillinger med dem.

Så da var det en til i søskenflokken til Mons som flyttet østover. Hun var forøvrig lærerinde (som det står i mine kilder) og Olav var lærer. Sikkert greit å bo på Hisøya ved Arendal da (hun bodde der ved sin død), riktignok en litt mindre øy enn Osterøya, men en inneklemt øy er det!

Strømmen kommer!

Det er over 100 år siden strømmen kom til Nord-Hordaland og til Osterøya. Det kan det være verdt å tenke på for oss som tar strømmen for gitt. I 1918 var det slutt på den første verdenskrigen, og på seinhøsten samme år var det begynnelsen på en ny tid med strøm, skriver Ragnvald Raknes i et artig stykke om dette i Sogeskriftet for år 2000. Strømmen var den store snakkisen, ikke bare fordi Norge var forholdsvis langt unna krigen pga sin nøytralitetslinje, men også fordi strømmen endret alt for folks hverdagsliv.

I artikkelen «Då lyset kom på Raknes» skriver Ragnvald at «No var det slutt med parafinlampar og oljesøl. No var det bare å skru på brytaren, so vart det ljos, både i kjellaren og på loftet. Ja, endå til på utelemmen». Det måtte feires, og første juledag i 1918 skulle alt elektrisk lys være på fra mørket kom og fram til klokka 24. Dette var så spesielt at ungdommen i Raknesbygda snek seg ut i kveldinga for å betrakte den opplyste bygda. Det var mulig å få strøm både til lys og for elektrisk koking. Men øverste garden ville bare ha til lys, for lia var jo full av bjørkeved. Midt på dagen, da alt lyset var av, kunne de likevel bruke ei lita kokeplate de hadde på kjøkkenet.

- Jeg stikker inn og skrur på kokeplata, sa en av ungdommene og snek seg inn. Det ble litt for mye, og alt det lyset som var på begynte å blinke - stor stas i den stjerneklare vinterkvelden!

Vi tenker kanskje ikke over hvilken endring dette egentlig var og hvilke nye muligheter det skapte. Tenk bare på alt som ble laget av mat, klær og utstyr i det gamle bondesamfunnet. Og kveldene måtte tas i bruk da som nå. Lyset fra stearinlys og parafinlamper var selvsagt langt dårligere, og det elektriske lyset må ha vært som om noen plutselig skrudde på sola der inne i tusmørket.

Bill Bryson skriver om dette under overskriften «Sikringsskapet» i boka Hjemme. Han skriver om da USAs største oppfinner Thomas Alva Edison den 4. september 1882 skrudde på en bryter som tente 800 lyspærer i 85 firmaer som var med på et pionerprosjekt med elektriske installasjoner. For lyspæren, skriver Bryson, var jo en ting, som Edison ikke skal ha æren for, men det å bygge opp hele systemet fra bunnen av var en bragd. De måtte ha kraftstasjoner, billige og pålitelige ledninger, lyspærer, pæreholdere og brytere. Til å begynne med var elektrikeryrket også et yrke for de aller modigste, og Edisons partner omkom i 1896 etter å ha fått elektrisk støt mens han la opp strømledninger i sitt eget hus.

Men barnesykdommene var trolig under kontroll da strømmen kom til Osterøya. Men hvor kom den egentlig fra. Jo, etter hvert fra Herlandsfoss kraftstasjon, som ble bygget i årene 1916-1919 og som seinere er blitt et nasjonalt kulturminne i norsk kraftproduksjon. Stasjonsbygningen ligger ved Fotlandsvåg, og ble i 1995 avløst av et nytt kraftverk. Så da var det kanskje i 1919 strømmen kom?

Nye familiestrukturer og nye tider

Så, selv om det selvsagt var utvandring og utveksling fra Osterøya også, kan vi vel konstatere at våre slektninger var forholdsvis stand by. Men Mons dro , hans bror Olaf dro (og tok over gartneriet rett nedenfor Sanatoriet) og Ragna dro. Så da var det kanskje slik her også at ungekullene på denne tida i stor grad vokste opp og krevde sitt. Vekkvandringen kom som en følge av manglende muligheter i bygda og/eller at andre ting lokket andre steder.

Både mors og fars foreldre var en del av store ungekull, typisk for denne perioden. Men de ble selv foreldre til kun to. Og det var typisk for deres egen tid, da mange flyttet til byene. Det må ha vært litt av en endring; inn til byen, boligmangel, små leiligheter, trange kår - og et helt nytt familiemønster. Jeg vokste opp i en fire-etasjers blokk i Selvbyggerveien ytterst i Groruddalen, og har tenkt på hvordan dette må ha vært for mine foreldre.

Da vi flyttet til Kastanjebakkens eplehage i 1968, solgte vi til mors bror Trygve Hartvedt, gipsmakeren. Da mormor flyttet fra Drengestua på Kastanjebakken til Økern aldershjem, flyttet etter hvert Trygve og familien inn i Drengestua. Jeg tipper alle de voksne var glade for å komme tilbake i litt mer landlige villaomgivelser. Vi ungene ble imidlertid rykket opp fra barnerike oppvekstmiljøer i skogkanten mot Lillomarka og måtte etablere nye vennskap.

Og midt i skrivingen av dette lille opuset, kom meldingen fra Rigmor, Trygves datter, på Facebook, at moren Kari skulle selge Drengestua. Ikke så rart, selvsagt, alene med alt vedlikeholdet og hagestellet. Men litt trist kjenner jeg, særlig etter å ha skrevet ned en del av husets historie. Og på prospektet på finn.no så jeg mitt flotte svart-hvitt fotografi på en av veggene; de store nakne kastanjetrærne mellom Drengestua og hovedhuset - de trærne som ga gården dens vakre navn Kastanjebakken i 1910. Jeg har det samme bildet i stua rett bak meg, her jeg sitter og knaster - med strømkabelen i veggen og internettet som guide ut i den store verden.

Kastanjebakken med Kastanjetrærne mellom Drengestua til venstre og hovedhuset til høyre. Bildet mitt er i svart-hvitt, men med tida er det gulnet, så selv skyggesidene ser lyssatte ut.