BOK II

Kristianiakrakket

Jeg vet ikke hvordan bosetting, utdanning og arbeid artet seg for Gustaf og Kristina i perioden 1885-1899, dvs. i en periode på 14 år, men det må ha skjedd mye på alle fronter. Det ble født to barn til mens de ennå bodde i byen, kommer tilbake til saken.

Kristiania blomstret som resultat av den enormt raske veksten, og lånemulighetene var etter alt å dømme alt for gode. Erfaringen med denne type vekst var lik null - da det hele tok av var det ingen motkrefter og ingen skepsis. Alt for mange hadde muligheter for å tjene mye penger, og den positivismen som også gjorde seg gjeldende i bankvesenet gjorde det mulig å skaffe seg eiendom med lånte penger. Sikkerheten var i eiendommene, men også i aksjer (lombardering), og egenkapital var trolig ikke noe å tenke på. Sju nye banker så dagens lys, og flere av banksjefene var blant byens ivrige aksjespekulanter.

Gustaf hadde steget i gradene, var nå byggmester i Kristiania og 38 år da smellet kom. Hele finansbobla sprakk i juni 1899, da Chr. Christoffersen & Co gikk over ende etter de siste krampetrekninger med såkalt vexelrytteri. Det viste seg at firmaet hadde en gjeld tilsvarende 20 % av statens årlige utgifter.

Veksten gikk i revers, de som hadde lånt mye penger fikk mye å tenke på og det viste seg at folketallet sank deretter. Det ble også et stort overskudd av leiligheter i byen etter den voldsomme byggeperioden og det påfølgende krakket. Mange gårdeiere hadde mer enn nok med å beholde leietakerne for å sikre vedlikeholdet.

På denne tida var Anderssons blitt en stor familie, og de hadde bodd på Birkelund ved Lysaker siden omkring 1890. Datteren Mary (født 1898), min mormor, var ett år i 1899. Ruth (f. 1885) var 14 år eldre og den eldste i søskenflokken, fulgt av Herbert (f. 1890), Enok (f. 1892), Ester (f. 1894) og Mary. Samuel (f. 1900) og Anna (f. 1905) kom til årene etter. Philip døde av difteri 3 år gammel, trolig i 1890, og Clara døde 6 mnd gammel, trolig i 1904.

Så la oss se litt på Gustafs situasjon i 1899. Han (alt tyder på at Kristina var hjemmeværende og ikke hadde lønnet arbeid utenfor heimen) hadde kjøpt Birkelund i 1890, 29 år gammel. Han hadde et flott kontor i Kronprinsensgt. 1, rett sør for Slottet, og hadde bygd mange bygårder. Mye kan tyde på at han hadde bygd eller kjøpt Hegdehaugsveien 12 og 14 på den andre siden av Slottet, Theresesgt. 42 og 44 ved Bislet, samt Slemdalsveien 85, men tidspunktet er uklart (for meg iallfall).

Mary fortalte Dagfinn at faren var bestyrer for disse adressene før 1913 og at Hegdehaugsveien ble solgt omkring 1960. Rart, for jeg er født i 1954 og er temmelig sikker på at jeg var med opp i en av leilighetene der sammen med far og onkel Trygve, og var nok eldre enn seks år. Vi så på de flotte stukaturarbeidene i taket, kanskje utført av Mons, Marys mann eller Trygve, deres sønn. Syke/alders-hjemmet Bethesta, der Mary arbeidet på kontoret fra før hun fylte 15 år, var en to etg. trebygning, Theresesgt 44, som nå er revet og erstattet av en mer moderne murbygning. Den tre etg. murbygningen et hakk videre oppover er Theresesgt. 42. Slemdalsveien 85 finnes ikke lenger. Den lå der Ring 3 og Slemdalsveien krysser hverandre rett vest for Rikshospitalet. Hvis du leste BOK I, vil du sikker huske at huset Nordli på Vinderen (der Johannes, broren til Gustavs frue bodde) ble rammet av det samme krysset (den utviklinga, sukk...).

Gustaf ble truffet av krakket på to måter, men ikke tre, så vidt jeg kan skjønne. Mary sier at han hadde garantert for alt for mange og dermed trolig måtte innfri forpliktelser for andre. Hvis det er slik at han allerede eide byeiendommene, kan det også tyde på at disse var ervervet med opptjente midler og ikke med lån. I det siste tilfellet ville de trolig gått med i dragsuget og vært tapt. Mary kunne imidlertid huske, og da kan det være at det skjedde litt etter 1899 i og med at hun bare var et drøyt år i 1899, at møbler og eiendeler ble hentet - de mistet alt de eide. Men bygårdene overlevde trolig, og det samme gjorde Birkelund.

I tillegg til denne dramatikken tyder alt på at kontoret i Kronprinsensgate ble fraflyttet, byggmestervirksomheten avviklet i takt med nedgangstidene og at Birkelund deretter ble utviklet på forretningsmessig måte. Gode leieinntekter fra bygårdene gjorde nok at situasjonen for familien ble forholdsvis god utover på 1900-tallet og ga grunnlag for det som skulle skje 10 år etter krakket. Men først Birkelund.

Birkelund Bigaard

Gården Birkelund finnes ikke lenger - ikke så vanskelig å skjønne når beliggenheten blir forklart, slik mormor gjorde: Nordraaksvei 51, ved jernbanen mellom Lysaker og Stabæk stasjon, oppunder Marstranderåsen. Jeg antar åsen er høyden bak det som i dag er Marstranderveien, og da kan vi plotte inn de 17 målene (170*100 meter), omtrent som på kartet under. I følge Lokalhistoriewiki fikk denne veien navn i 1910 av Lysaker vel etter Dr. Peter Elisæus Marstrander (1842-1920), som i 1878 kjøpte Søndre Malurtåsen gård (Aasen) og seinere (1890) også gården Kjøia øst for Aasen.

Krysset viser Nordraaks vei 51, omtrent der Birkelund lå, med tomtemålene inntegnet. Plasseringen av gårdene Aasen og Kjøia på den andre siden av jernbanelinjen er indikert.

På nettstedet til Malurtåsen vel er det et fint bilde av nabogården Aasen - på den andre siden av jernbanen (se under). Aasen brant ned til grunnen i 1923. Dr. Marstrander var for øvrig den første i landet som dyrket jordbær under glass.

Martstranders gård Aasen i bakgrunnen og trolig Birkelund i forgrunnen. Jernbaneskinnen går mellom.

Et litt spesielt forhold som nevnes på nettstedet til Marstranderslekten er at Marstrander kjøpte Aasen ved å ta opp tilsvarende store lån med pant i eiendommen. Det var nok greit en stund, men neppe etter krakket i 1899. Det rammet dermed også Marstrander, og resulterte i en omfattende utparsellering av 3 mål store tomter for salg omkring 1910.

Gustaf hadde allerede gjenopptatt birøktingen fra sin tilværelse i Blekinge, men mellom 1890 og 1900 var nok dette bare en hobby. Etter krakket ble det imidlertid investert (så det må ha vært midler til det), og Birkelund Bigaard så dagens lys. I tillegg ble 4 mål av tomta opparbeidet til jordbærdyrking. Så de hadde sikkert mye å snakke om de to gårdbrukerne på hver sin side av jernbanelinja - Dr. Marstrander på den ene siden og Byggmester Andersson på den andre. Begge hadde fått problemer med å fortsette sine profesjoner etter krakket og begge hadde satset på jordbær etterpå.

Mary sa til Dagfinn at bror Herbert drev bigården, men det var nok særlig etter en viss tid, siden han bare var 10 år i 1900.

Gustaf kjøpte den første valsemaskinen i Norge og laget vokskaker for sin egen produksjon og for salg til andre birøktere. Ungene hjalp til med denne produksjonen og sendte pakker med voksplater fra Lysaker stasjon. Gustaf lagde også sin egen modell av honningslynge fortalte Mary til Dagfinn. Den ble produsert på Høvik Verk og solgt sammen med annet tilbehør.

Mary fortalte også at hun i 1985 hadde overlevert originalen av bigårdens reklameplakat til Norges birøkterlags museum på Billingstad i Asker. Så jeg tenkte at det kunne vært artig å spore den opp, men det viste seg at birøkterlaget hadde gitt den videre til det som i dag (mai 2016) er i ferd med å bli Museene i Akershus (MIA). Der søkte de på saken, men fant den ikke. Men da Trond Gjessing i birøkterlaget sendte registrerings-ID til museet, klarte de likevel å finne den. Fotoleder Øyvind Möller Bakken fant plakaten, tok høyoppløselig bilde og sendte til meg fredag 13. mai 2016 - min lykkedag.

Plakaten inneholder også hilsener fra kunder, blant annet fra forvalter A. Kjølstad ved Bygdø kongsgård, datert 10.6.1909: «Send 3 kg. vokskaker. Jeg kjøpte nemlig i fjor i Kr.a (Kristiania, min anmerkning) en del kaker, som samtlige behaget at falde ned paa kubens bund. Deres kunstkaker har altid været udmerket, hvorfor jeg gjerne ønsker at faa fra Dem.» Og dette var bigårdens force, de lagde ferske vokskaker som biene foretrakk og som dermed sikret god produksjon.

Og biene? Jo, det var importerte Krainerbier, og de første kom allerede i 1892.

- Det er vi som har satt fart i biavlen her i landet, uttalte de i følge reklameteksten. - Vor fenomenale frugtbarhet og arbeidslyst har opkvikket vore træge norske søstre. Blodblanding forøker livstempoet - surr, uttales det fra den kanten. Klar melding, det!

Krainerbier (Apis mellifera carnica) er fortsatt den ene av de to birasene det avles på i Norge. De stammer fra Krain, som ligger vest i dagens Slovenia, på grensen mot Østerrike. De er snille, er etter hvert blitt svermetrege, overvintrer godt og produserer mye honning. I følge min slovenske kilde, ble de eksportert i stort omfang fra slutten av 1800-tallet, togene fra Slovenia var tidvis fulle av bikuber, og Gustaf må virkelig ha vært tidlig ute. Det var jo ikke bare å sjekke mulighetene på Internett og sende en bestilling samme dag, den gangen.

Men her jeg holder til på Sørlandet er det nok de brune biene (Apis mellifera mellifera) som regjerer. Vi oppdaget en dag for noen år siden et piletre i nabolaget som var helt overdekket av en megastor sverm og meldte fra til vår lokale birøkter. Men han var ikke interessert i dem, han hadde kanskje Krainere selv. Både birøkteren og vi bor i Gamle Bievei, heh, så da er det jo kanskje bare rett og rimelig at det er plass til begge bieslagene.

Birkelund ble bygd opp av Gustaf, med hovedbygning og andre bygninger. Mary fortalte at de hadde både hest og ku, med fjøs og stall, samt vognskjul og høyloft. I husholdningen var det også to tjenestepiker, se under.

I Oslo Byarkivs skrifter kan vi også lese om Selma Marie, som var i tjeneste hos en byggmester Andersson på Lysaker. Poenget med artikkelen var å belyse situasjonen til en av dem som figurerte i fattigvesenets arkiver, men situasjonen for Selma var kanskje litt spesiell ettersom hun var så syk at hun ikke kunne fungere i tjenesten og døde kort tid etter.

Artig å merke seg fornorskningen av navn (Gustav), unøyaktigheter i fødselsår (Mary født 1897) og også at Samuel muligens ennå ikke har fått navnet sitt, derav to utropstegn!! Mormor Mary var bare 3 år og Anna ble født 5 år seinere. Det er også verdt å merke seg at de tre eldste ungene er oppført med Kristiania som fødested, også Enok i 1892. Det kan tyde på at de bodde i en av bygårdene og at Birkelund ennå ikke var tatt i bruk som bolig i 1892. Men Ester, den neste i rekken, var født i Bærum herred, dvs. på Lysaker, i 1894.

Ruth er oppført som hjemmeværende datter. Det kan kanskje se litt rart ut, for de yngre søstrene er oppført som «kun» døtre. Dette har trolig sammenheng med arbeidsplikten - alle måtte ta tjeneste, åpenbart allerede fra 15 årsalderen. I dette tilfellet var det arbeid å finne på egen gård, og da var nok det godtatt som tjeneste.

Talsmanden

Jeg har allerede sitert fra Gustafs dikt til sin hustru Kristina på deres sølvbryllupsdag. Før vi forlater Birkelund, må jeg tilbake til dette diktet, det frie evangeliske misjonsbladet Talsmanden og denne blekkas innhold den 24. oktober 1908.

Vi tar diktet først. Jeg har rett og slett skrevet det ned her:

"Som bækken hen i tiden/ved bjergets fod sprang ud/i lyset, - spæd og liden - /den fik sit løb av Gud. Snart skogens kviste grønne/i vandet speiler sig/snart markens blomster skjønne/bekranser bækkens vei.

Der Werm'lands skoge bøie/sig mygt om høiens rand,/der slog du op dit øie,/der tog dig Gud om hand. Der liden spæd "Kristine" begynte livets vei,/som Herren leder sine,/han førte ogsaa dig.

Men bort i "Blekings" dale/der sprang en anden bæk,/og lundens nattergale/de sang fra gren og hæk. Den var saa glad isinde,/den bækken hed "Gustaf",/som her begynte rinde/mod evighedens hav.

I solens brand i heien/og under skyggers lid/ham Herren ledet veien/i ungdoms glade tid. Men sjøens blaae bølge/-der buen stod som tegn-/med den slog bækken følge/bort til en anden egn.

Som skyer to kan seile/i et paa himlens rand/og tvende bække speile/sig i hinandes vand/og dele med hverandre/hver himlens straale ren/og sine taarer blande/i stup blant ur og sten.

Saaledes men'skers hjerter/af Gud, som skrevet staar./blandt livets fryd og smerter/ved selv ei, hvor de gaar. Men mellom Norges høie/den bæk fra Bleking fandt/at skue i sit øie,/som kom fra Wermeland.

Som elven veien fundet/og frem mod havet gaar,/saa har vort liv henrundet/i femogtyve aar. Vel gjennem fagre dale/i milde vindes sus,/men den kan ogsaa tale/om sterke fald og brus.

Saa ser vi nu tilbage/med tak til Gud i sind,/skjøndt livets svundne dage/lidt smerte blandet ind. I sjælens dyb dog kjende/vi som i livets vaar/den kjærlighed at brænde,/som livets prøve staar.

I dag vi glade heise/vort haabets flag til top./I Jesu navn vi reise,/ved veiens svingning op,/en mindesten som lyser/med indskrift paa i guld,/at Herren han er trofast/og af miskundhed fuld."

Gustaf Andersson, Birkelund, Lysaker.

Litt av et kjærliighetsdikt dette, og litt av en flott innbinding også, se bildet under.

Sølvbryllupsdagen var en stor anledning, og det ble tatt familiebilde på Birkelund. Jeg fant originalen fra fotograf Th. Finne i Kristiania blant mors ting. På bildet under har vi min mormor Mary helt til venstre, deretter Gustaf, Enok, Anna, Ruth, Herbert, Kristina, Ester og Sam. 

Og så var det Talsmanden den 24. oktober samme år, dvs. 11 dager etter sølvbryllupsdagen. Originalen til denne utgaven av Talsmanden lå nemlig også blant mors saker, og her var det både bred omtale av feiringen og jammen var Gustafs dikt gjengitt i sin helhet:

I omtalen nevnes at både forstander og emissær var til stede og ga brudeparet "mindesprog". Gaver var overrakt fra misjonsforbundets bestyrelse og Betlehems søndagsskolelærerpersonale. Og barna i huset hadde satt melodi til Gustafs dikt - "barneflokken trådte nu frem og sang nedenstaaende vers (dvs. det gjengitte diktet) firstemt, hvilket visstnok var aftenens høitideligste øieblik for far og mor". Både i diktet og i omtalen nevnes en minnestein som Gustaf hadde fått stelt i stand. Den er nok forsvunnet, men kanskje noen som leser dette vet bedre?

Talsmanden var Det norske misjonsforbunds blad. Mens forbundet så dagens lys i 1884, startet bladet i 1903, så det var den femte årgangen som hadde en så fyldig omtale av sølvbryllupet til mine oldeforeldre. Betlehem er nevnt. Det var Kristiania Missionsforenings møtested, og vår familie var aktivt med. Mormor Mary ble konfirmert der i 1912, og hun fortalte Dagfinn at begge foreldrene var medlemmer. Misjonsforeningen var en overbygning for flere frikirkesamfunn. I 1940 meldte imidlertid Mons og Mary familien inn i Statskirken. Hvorfor er vanskelig å vite, men det hadde vært mange opprivende kamper innad i frikirkemiljøet helt siden århundreskiftet, og det kan ha vært medvirkende.

Og en av de sentrale innenfor denne bevegelsen og i de interne stridighetene var Thomas Ball Barrat. Han støtte jeg på i arbeidet med "Hindslekt" også, pluss at han dukker opp i BOK II. Her skal det kort nevnes at han opprinnelig var metodist, kom til Norge i 1868 med sine foreldre og dannet Kristiania bymisjon i 1902. Så dro han på en relativt mislykket tur til Amerika, men fikk oppleve tungetale og kom tilbake til Kristiania i 1906. Det norske Misjonsforbund aksepterte ikke tungetale, det ble brudd og Barrat dannet etterhvert Pinsevennene. Jeg vil tro at Barrat og også hans "rival" Erik Andersen Nordquelle (1858-1938), som omtales i en fyldig avhandling av Asbjørn Froholt, kan ha vært forholdsvis tett på Gustaf på denne tida. Det er iallfall ikke tvil om at mine oldeforeldre var sterkt religiøse og svært aktivt med i organisasjonsarbeidet.

En liten ting til. I samme nummer av Talsmanden fant jeg annonsen under. "Bethesda Sygehjem afholder sin aarlige udlodning". Dette er jo den eiendommen vi omtalte tidligere og som Gustaf eide. Det var her Mary arbeidet som 15-åring. Gaver til utlodningen mottas med takk, står det og to av de som mottok gaver finner vi igjen i sølvbryllupselskapet, nemlig gipsmaker O. Andersen og møbelhandler C. Thomassen. Tipper at både doktoren og redaktøren også var blant gjestene, og da snakker vi vel om samfunnets øvre klasser i den nære omgangskretsen. Men lite visste de nok den gangen i 1908 at Mary 7-8 år seinere skulle forlove seg med en - ja, gipsmaker.

Østre Grefsen - Kastanjebakken

I 1910 flyttet nesten hele familien til Grefsen, uten at jeg egentlig vet hvorfor. Men eldstesøster Ruth og mannen overtok driften og seinere eiendommen Birkelund. De fortsatte driften av bigården, sammen med Herbert antakeligvis, fram til 1915. Etter at Ruth gikk bort solgte barna deres eiendommen, husene ble revet og utparsellering til boligtomter kan ha startet deretter, dvs. på samme måte som Marstrander-eiendommen på den andre siden av skinnegangen. Utviklingen mot dagens Lysaker startet.

Før vi følger Gustaf og Kristina til Grefsen, så la oss se litt på hvem som bodde på Østre Grefsen i 1900, dvs. 10 år tidligere.

Oversikten fra digitalarkivet viser at gården huset mange. Forpakteren var fra Hedmark og flere andre var fra de områdene i Sverige som de fleste svenskeinnvandrerne til Kristiania kom fra. Og hvem var August Andersson fra Västergötland i Sverige? Kan det ha vært familie til Gustaf? Vi vet at Gustafs bror bodde i Gøteborg (og ble over 100 år), så familien har orientert seg nord-vestover fra Blekinge. August kan ha hatt en brohodefunksjon, som er godt kjent i migrasjonsteorien - en familie flytter og etablerer seg, så flytter annen familie eller naboer etter. Augusts kone Brita Stine var fra Värmland, og de hadde tre døtre. Så kanskje dette kan være en grunn til flyttingen. 

Folketellingen fra 1910 ble gjennomført etter innflytting, og nå er alle de som bodde her 10 år tidligere ute.

I oversikten er Gustaf Andersson fortsatt Gustav Anderson, så vi kan kanskje ut fra det slutte at han selv var årsaken til denne fornorskningen. I 1910 ser vi at han er forhenværende byggmester i en alder av 49 år - boligmarkedet i Kristiania var nok ikke lenger noe å satse på.

Vi kan jo allerede nå også legge merke til sønnen Herbert, som på dette tidspunktet (20 år i 1910) var elev ved det som her kalles kunstskolen. I følge opplysninger om det som skulle bli kunstmaler Herbert Andersson i Norsk kunstnerleksikon, var dette Den kongelige Tegneskolen, forløperen til Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo.

Ellers var gården fra omkring 1800 trolig i dårlig forfatning i 1910. Stallen var nok borte og bare grunnmuren stod igjen. Låven ble etter hvert revet, se litt lenger ned her. Men på bildet under ser vi det hele slik det var i ca. 1880, med intakte bygninger. Etter innflytting ble Grefsen Østre til Kastanjebakken, gårdsdriften ble erstattet med pensjonat i hovedhuset mens familien bodde i Drengestua, og etter hvert flyttet familien selv inn i hovedhusets førsteetasje. Men både andreetasje og Drengestua ble leid ut. Av folketellingen ser vi at familien hadde to tjenestepiker (med sine 21 og 45 år var begge gamle nok til at vi ville si damer, men tjenestepike var tittelen) og en sykepleier. I følge Mary var den ene kokk.

Dette unike bildet fra ca. 1880 er tatt av fotografen Olaf Martin Peder Væring, og er funnet på Digitalt Museum. I forgrunnen er Grefsen Sanatorium, og bak kan man se låven, fjøset, litt av Drengestua og taket på hovedhuset til Østre Grefsen gård. Kastanjetrærne er der, og Vestre Aker kirke kan skimtes i bakgrunnen.

Bildet under er tatt i ca. 1915. Anna er 10 år og sitter på gelenderet ved siden av sin mor. Sam sitter ved siden av hunden Caro. Ruth og mannen Einar Larsen sitter nederst i trappa med sine to barn. Legg også merke til kastanjetrærne til høyre, som er motiv for det siste bildet i BOK III.

Her har jeg også lyst til å skrive noen ord om Sam (Samuel), som var 15 år i 1915. Det er fordi jeg ofte var innom hos ham og kona Gudny når mor og jeg hadde tatt turen fra Selvbyggerveien, der vi bodde, og til Kastanjebakken. Mor syklet, og jeg satt bakpå. Sam samlet på frimerker, og det var utrolig fasinerende for meg å få lov å se på samlingene hans. Kanskje derfor jeg selv ble samler. Sam og Gudny fikk tre døtre, og en av dem, Grete, fostret en av landets mest betydelige næringslivsledere, Helge Lund.

Siden jeg er Vannmann pga fødelsdato, vannforsker av yrke og mer enn middels interessert i vann, måtte jeg selvsagt interessere meg for vannforsyningen på Kastanjebakken. Innlagt vann var ingen selvfølge på denne tida, og Drengestua hadde ikke eget vann - alt vann måtte bæres inn, fortalte Mary til Dagfinn. Klesvasken ble derfor sendt bort. Gården hadde brønnvann nedenfor det flotte stabburet, og det ble pumpet vann opp til hovedhusets første etasje og videre til etasjen over. På onkel Egils skisse av Kastanjebakken, gjengitt i Dagfinns hefte, kan man skimte en kum helt nede ved Sanatorieveien, som nok er den gamle brønnen.

Dette varte fram til arbeidet med den store vanntunnelen fra Maridalsvannet og til byen var kommet fram til gården. Da skjedde det samme som da den nye flytogtunnelen i vår tid ble sprengt ut under Puttjern i Østmarka - vannet forsvant. Sprengningen førte også til skader på fjøsmuren og fjøset ble revet. Dette var jo forholdsvis dramatisk, men resulterte i erstatning på kr. 8.000 og at gården fikk innlagt vann fra det nye drikkevannsanlegget. - Storartet, sa Mary, og det var nok en stor forbedring.

Før Maridalsvannet ble tatt i bruk som drikkevann, tok man det vannet man fikk tak i. De mange mindre bekkene fra Grefsenåsen ble brukt og noen hadde sikkert gravde brønner, slik som hos Anderssons. En vannkilde som skulle vise seg å være spesielt verdifull var oppkommet bare 100-200 meter nordøst for Grefsen Østres gårdsbygninger.

Grefsen Vandcuranstalt

Oppkommet lå innenfor Østre Grefsens eiendomsgrenser inn mot Grefsenlia, som ble solgt til Iver Olsen i 1854. Denne karen var svært aktiv, hadde nettopp gjennomført en omfattende studietur til England og Skottland og var antakelig blitt temmelig inspirert av noe han så i byen Perth. Han anla nemlig det som trolig er Norges første fiskeoppdrettsanlegg i 1856. 

What? 

Ville du kanskje si. Det er jo ikke noe vann her. Men det var det den gangen, og Grefsen Vandcuranstalt ble grunnlagt på samme sted i 1858. Bildet under er fra 1869 og viser vannspeilene i de to dammene som kanskje fortsatt var for fisk. Dette forklarer også hvorfor dagens Damveien starter i bakgrunnen på bildet, omtrent der den lyse streken går på skrå. Disen skole ligger her i dag. Da jeg gikk på Sandaker ungdomsskole hadde jeg en klassekompis som bodde i Damveien. Her lå det også en sag og en damvokterbolig. Sannsynligvis demte de opp vannet og drev saga i korte perioder. Men hvor er vannet nå? Kanskje det forsvant ned i den nye drikkevannstunnelsen det også, på samme måte som brønnvannet til Grefsen Østre? 

Grefsen Vancuranstalt er fotografert av Ole Tobias Olsen i 1869. Vi får tro at de som nøt oppholdet på kurbadet holdt seg i utendørsbadene mellom trærne og at oppdrettsfisken holdt seg nede i dammene bakenfor.

På den tida anstalten ble anlagt var det poppis å la seg helbrede av diverse sykdommer og plager med iskaldt vann. Det medicinske Selskap lette etter en egnet iskald vannkilde og fant «den rigelige og rene Kilde ved Grefsen» som best egnet. Det var kjærkomment med en grunnvannskilde, siden vanntemperaturen ofte er 4-6 grader i slike kilder - stakkars badegjester!!

Men de kom til Grefsen i store flokker i en periode. I 1877 var det 260 gjester. Populariteten endret et svært nøkternt tilbud til å bli et yndet sted for overklassen. Flere kulturpersonligheter har opptrådt og bodd her. I følge en fin artikkel av Beate Muri i Dagsavisen skulle vannet både inntas (20 glass om dagen) og bades i. En annonse fra 1880 frister med at kurene var spesielt virkningsfulle når det gjaldt lidelser som «Almindelig Svækkelse», «Slappelse og Ømfindtlighed i Hudsystemet med Tilbøielighed til Forkjølelser», «Hypochon­rie», «Hysteri», «Gigt (Pod­agra) og Livmorsygdomme». Hysteri var på den tiden en typisk kvinnesykdom - et sykdomsbilde definert av menn.

Et par diligencer (hestetransporter) fraktet pasienter fra byen og opp hit i tre daglige avganger. Tok du den gule vogna, satt du i «den gule feber», og tok du den svarte, satt du i «den svarte død». Tok du derimot den nye dampomnibussen en gang etter 1897, satt du i «Tarmristeren» og måtte holde godt på både innvoller og hodeplagg.

Fram mot århundreskiftet dalte interessen, man tvilte nok på det kalde vannets helbredende effekt, og stedet ble i 1898 (Marys fødselsår) omgjort til Grefsen Folkesanatorium for tuberkuløse og til Barnesanatorium (bildet under er fra ca 1900). Forfatter Dag Skogheim (1928-2015) led av tuberkulose i hele sin ungdom, var innlagt flere steder og gikk gjennom alle datidens behandlinger. Han var innlagt på Grefsen i 1949, da han var 21 år gammel. Dette står beskrevet i boka «Tæring» fra 1988 (fra s. 161), en av flere beskrivelser/analyser av egen situasjon og av tuberkulose som sykdom.

Grefsen Sanatorium fotografert ca. 1900 (ukjent fotograf, Oslo Byarkiv). Legg merke til "solkassene" oppe i lia, der pasientene oppholdt seg mye (frisk luft var en viktig del av kuren).

Gårdnummer 75 Østre Grefsen inneholdt også husmannsplassene Grefsensetra og Fjellstad (nå Midtoddveien 25). En rekke utparselleringer splittet opp gården. Ole Andreas Lilloe-Olsen skriver på sin nettside at gården gikk til Iver Bredo Olsen i 1882. Fem år etter solgte han Trollvannshytta (del av Østre Grefsen) til redaktør Schibsted. I 1889 overtok han Vestre Grefsen, og det hele ble til Grefsen Hovedgård. Iver var opptatt av naturverdier og at Grefsenåsen skulle forbli ubebygd-han ville at det skulle være en folkepark. Så på disse betingelsene solgte han åsen til Oslo og Aker kommuner.

Før jeg introduserer Mons (BOK III), må jeg litt tilbake til Gustaf. Hans kone Kristina døde av kreft i 1921, 60 år gammel, på samme dag som Mary fylte 23 år. Ett år etter giftet Gustaf seg med Signe og kjøpte hus på Konglungen, rett øst for Asker sentrum. Dette ble deres Drømbo og Gustafs bursdag 13. august ble familiens samlingsdag der ute. Drømbo ble solgt i 1954, det året jeg ble født.